Grunnplanet aksjonerer – lokomotivførerstreiken i 1974

Lokomotivførerne var ikke en yrkesgruppe som hadde for vane å streike i tide og utide. I 1974 førte imidlertid årelang misnøye med lønnsforholdene til omfattende og effektive aksjoner. Ut fra en gitt fordelingsnøkkel var lokomotivførerne tradisjonelt plassert i tre ulike lønnsklasser. Utover i 1960-årene ble dette systemet oppfattet som fastlåst og som et urimelig hinder for lønnsøkning. Enkelte lokomotivførere oppnådde pensjonsalder uten at de var blitt flyttet opp i høyeste lønnsklasse. Stemningen ble ikke bedre av at andre grupper ved NSB lønnsmessig var i ferd med å rykke fra. Da justeringsoppgjøret i 1972 forsterket denne tendensen, begynte flere av foreningene å gi uttrykk for sterk misnøye med situasjonen.

Våren 1973 vedtok et medlemsmøte i Drammensforeningen – mot foreningsstyrets stemmer – å opprette et aksjonsutvalg som skulle etablere kontakt med andre foreninger, og i tillegg forberede aksjoner for å sette makt bak framtidige lønnskrav. Lokomotivmannsforbundet mislikte dette og sendte ut en advarsel mot ulovlige aksjoner. Organiseringen av aksjonsutvalget fortsatte imidlertid, og den 21. juni ble alle lokomotiver stanset i 15 minutter som en protest mot det foregående tariffoppgjøret.

Ved tarifforhandlingene i 1974 fremmet Lokomotivmannsforbundet krav om at alle medlemmene skulle samles i en lønnsklasse. Dette ble ikke oppnådd, og i den påfølgende uravstemningen ble forhandlingsresultatet nedstemt med 1604 mot 36 stemmer! Aksjonsutvalget tok nå kontakt med forbundet og meddelte at det ville iverksette full arbeidsstans fra den 2. mai. Etter hektisk virksomhet fra forbundsledelsens side ble dette utsatt, men ettersom det ikke lot seg gjøre å finne noen løsning på lønnsspørsmålet, gikk det ikke lang tid før aksjonsutvalget var på banen igjen. Utvalget presenterte en opptrappingsplan som innebar en halvtimes arbeidsstans den 31. mai, redusert kjørehastighet uken etter, et døgns stans i all togtrafikk fra den 6. juni og deretter full arbeidsstans fra den 10. juni.

Lokomotivmannsforbundet tok avstand fra planene, og NSBs hovedadministrasjon gjorde det klart at de streikende ville bli holdt økonomisk ansvarlige for statsbanenes tap. Likevel ble de første trinnene i aksjonsplanen gjennomført. Da lokomotivførerne la ned arbeidet den 6. juni, ble LO koblet inn i saken. Overfor de streikende forpliktet LO seg til å støtte kravet om at alle lokomotivførere skulle samles i en lønnsklasse, og dermed ble arbeidet gjenopptatt. De videre forhandlingene endte med et resultat som sikret lokomotivførerne en lønnsvekst på linje med de gruppene de ønsket å sammenligne seg med. Aksjonsutvalget, som hadde hatt bred oppslutning blant lokomotivførerne, ble deretter oppløst. Medlemmene av utvalget ble imidlertid dømt til å betale erstatninger og saksomkostninger til NSB på 8000 kroner hver.