Norsk Sjømannsforbund

På 1800-tallet levde de underordnede norske sjøfolkene under elendige kår. Ombord i skutene var de i praksis rettsløse og underkastet jernhard disiplin. Kapteinens ord var lov, og han hadde "tukterett" – rett til å foreta fysiske avstraffelser – dersom han fant det påkrevet. Ofte var kostholdet så dårlig at mannskapet pådro seg alvorlige mangelsykdommer. Arbeidstiden var ikke regulert, og det var dessuten straffbart å forlate båten før hyrekontrakten var løpt ut. Forholdene ble forsøkt bedret gjennom enkelte lovendringer i siste halvdel av 1800-tallet. Det var imidlertid vanskelig å gjennomføre noen kontroll på disse områdene.

I 1880-årene ble det etablert en fagforening for fyrbøtere i Oslo. Foreningen var tilsluttet både Fagforeningenes sentralkomite og Arbeiderpartiet, men den ser ut til å ha blitt oppløst etter fem-seks år. På samme tid eksisterte det også en matrosforening i hovedstaden og tilsvarende foreninger i en del andre norske byer, og flere kom til på begynnelsen av 1900-tallet. I 1907 ble det etablert et landsomfattende forbund – Norsk Sjømands Forbund. Organisatoren og venstremannen Olaf L. Barstad ble valgt til president, og forbundet markerte seg ved å ta klar avstand fra fagorganisasjonene innen LO.

Spørsmålet om underordnede sjøfolk skulle være organisert innenfor eller utenfor LO var imidlertid ikke avgjort med dette. Etter initiativ fra både LO-ledelsen og fra sjøfolk som ønsket en organisasjon med tilknytning til den øvrige fagbevegelsen, ble Norsk Matros- og Fyrbøter-Union stiftet i 1910. I løpet av få år meldte de fleste fagforeningene for sjøfolk seg inn i den nyetablerte Matros- og fyrbøterunionen og ut av Norsk Sjømands Forbund, som etter noen år ble oppløst.

Norsk Restaurasjonsforbund – fra 1932 Norsk Stuert- og Kokk-Forbund – organiserte stuertene og byssepersonalet til sjøs. Forbundet sto utenfor LO, men hadde ved flere anledninger vurdert innmeldelse. LO ønsket på sin side bare å ha ett forbund innenfor hver bransje. Ettersom Norsk Matros og Fyrbøter-Union allerede var tilknyttet LO, gikk derfor veien inn i Landsorganisasjonen for stuerter og byssepersonale via en sammenslutning med Norsk Matros- og Fyrbøter-Union. I 1933 ble de to forbundene slått sammen under navnet Norsk Sjømannsforbund.

I takt med utviklingen innen norsk skipsfart skulle Sjømannsforbundet komme til å bli et stort og viktig LO-forbund. I 1960 var medlemstallet kommet opp i hele 48 000. Ny teknologi og redernes krav om å redusere mannskapene ombord førte imidlertid til at antallet norske sjøfolk deretter gikk nedover. I dag er medlemstallet nede i 12 000.