OPPGJØRET





Fagbevegelsen og landssvikerne


Fagbevegelsen, som alle andre bevegelser i landet, måtte velge hvordan den skulle behandle landssvikerne. Den falt ned på å dele medlemmer og ikke-medlemmer inn i tre grupper. Den første omfattet de som hadde blitt tiltalt og straffet for landssvik, både uorganiserte og organiserte.

Den andre omfattet organiserte som hadde mistet eller skulle miste sitt medlemskap på grunn av "unasjonal oppførsel" under okkupasjonen, men som ikke var blitt rettsforfulgt.

Sosialminister Sven Oftedal, forsynings- og gjenreisningsminister Oscar Torp og statsminister Einar Gerhardsen ved gjestebordet under LOs kongress i 1946.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark
Den siste gruppen omfattet uorganiserte som hadde vist "unasjonal opptreden" i okkupasjonsårene, men som i likhet med gruppe to ikke hadde blitt rettsforfulgt. Gruppe tre var igjen delt i to kategorier, de som hadde søkt arbeid hos nazistene av fri vilje og de som på andre måter hadde oppført seg "unasjonalt" i løpet av okkupasjonstida. Hele poenget med denne inndelingen var at LO skilte mellom de som hadde sviktet mest (gruppe én) og de som hadde sviktet minst (gruppe tre).

Sviket var altså størst for de dømte - de som hadde sviktet nasjonen men også LO - hvis de hadde vært medlemmer. Disse personene måtte ta sin straff. Hvis de søkte medlemskap etter endt straff, skulle LOs sekretariat behandle søknaden.

LOs regler for behandling av landssvikere. Rundskriv 28. mai 1946 (pdf)
Foto: Arbark
Personer i gruppe to og de i gruppe tre som hadde søkt arbeid hos nazistene, skulle bøtlegges, men kunne (gjen)inntre i fagorganisasjonen på de vilkårene som forbundene hadde for streikebrytere eller andre ekskluderte. LO stilte her likhetstegn, om enn kanskje ikke helt bevisst, mellom landssvik og streikebryteri. Og visse likheter var det kanskje? Det ene gikk ut på å bryte det nasjonale fellesskapet, det andre på å bryte fagfellesskapet eller arbeiderkollektivet. I begge tilfeller var det svik mot en fellesskapstankegang. De som slapp lettest unna, var uorganiserte som kun hadde vist dårlig eller "unasjonal" oppførsel. De skulle kun betale en inntredelsesavgift som var lik den som forbundene satte for gjeninntreden for tidligere strøkne medlemmer. De slapp altså lettere unna enn tidligere fagorganiserte som hadde vist dårlig oppførsel. LOs ledelse forventet kanskje mer av sine egne medlemmer enn av de uorganiserte?

Samlet sett viser reglene likevel at de som LO mente hadde sviktet, i likhet med streikebrytere kunne få tilgivelse og få komme inn i fellesskapet igjen. LOs sekretariat grep altså til allerede eksisterende rutiner for å finne passende straffer.


Kilder:


LOs arkiv, boks Dd-22, mappe 1






Publisert 19.01.2021, første gang 01.05.2015.