Arbeidere i alle land, opplys dere!


Arbeidernes opplysningsforbund (AOF) 90 år




Foto: Arbark
«Tallene taler, heter det». Dette er de første ordene i AOFs første beretning (1932) nedskrevet av Oscar Torp og Haakon Lie, to storheter i arbeiderbevegelsen. Tallene taler også i år, opplysningsforbundet er blitt 90 år.

Torp og Lie så på 1927 som starten for AOF, da Arbeiderpartiet og Norges socialdemokratiske arbeiderparti slo seg sammen: «[k]lassesamlingen i 1927 la også her grunnlag for nye fremstøt». Da ble Felleskomitéen for arbeidernes opplysningsvirksomhet dannet. Den hadde representanter fra Arbeiderpartiet, LO og AUF. Komiteen leverte en henstilling til sekretariatet til fagkongressen i 1931, som resulterte i et forslag som blant annet gikk ut på at «det snarest mulig opprettes en arbeidernes opplysningsorganisasjon her i landet.» AOF var født.


Haakon Lie mente at opplysningsarbeidet skulle utdanne sosialister som skulle kjenne bevegelsens organisasjoner og historie med mer. De skulle se samfunnet som et ledd i en historisk utvikling. Den materialistiske historieoppfatningen skulle være grunnlaget for virksomheten. Andre viktige områder for opplysningsarbeidet var sosialøkonomi/samfunnsøkonomi og studie av stats- og kommunalsektoren. Lie mente også at opplysning dypest sett skulle gi samme tilgang til kulturarven til arbeidere som andre samfunnsklasser. Opplysningsarbeidet var også dels sammenblandet med propaganda; vinne nye medlemmer for organisasjonene og nye velgere. AOF var kort og godt en politisk organisasjon. «Politikk, opplysning og kultur var en sammensmeltet enhet.»


Placeholder image
Haakon Lie på sitt kontor i AOF, 1936/37.
Foto: Ukjent / Arbark

Den første studieplanen hadde fag som norsk, sosialismens teori og historie, fagbevegelsen, samfunnsøkonomi og kommunalkunnskap med mer. Men film og arbeiderteater kom også snart med, to komponenter som skulle skolere arbeiderne i sin egen kulturarv.


Placeholder image
Placeholder image

Plakater fra slutten av 1930-årene. Begge er laget av Sverre Ørn-Evensen.
Foto: Arbark


En viktig oppgave for AOF ble ikke minst opplæring av tillitsvalgte. Organisasjonskunnskap ble viktig å undervise i takt med økende demokratisering i samfunnet.

Opplysningsforbundet hadde også en finger med i spillet i opprettelsen av Norsk folkeferie. På 1930-tallet organiserte de såkalte ‘arbeiderreiser’, som viste seg å være så populære at en egen organisasjon ble laget for dette i 1939; Norsk folkeferie.

Mens AOFs etableringsfase var på 1930-tallet, førte 2. verdenskrig til en stopp i arbeidet. Bare første ord i navnet var etter alt å dømme nok til å tirre de nazistiske styresmaktene, gitt historien mellom nazisme og arbeidere/sosialisme. Allerede 12. mai 1945 begynte ting å skje, da var det et møte mellom LO, Ap og sekretæren i AOF. Det ble besluttet å sette ned et interimsstyre, som hadde sitt første møte allerede 25. mai. Organisasjonen bygde seg gradvis opp igjen i hele landet.

Etter krigen ser man en tendens til nyorientering i opplysningsforbundets arbeid. Fortsatt skulle AOF skolere medlemmene til gode organisasjonsfolk. De skulle fortsatt bli bevisste og skolerte sosialister. Men propagandaen skulle forlates av AOF, det skulle andre ta seg av. Blant annet Halvard Lange mente at denne sammenblandingen av ulike hensyn måtte slutte, det bare svekket verdien av arbeidet. AOF viet seg fremover til mer opplysning, mens propagandaen skulle andre ta seg av. I lys av krigen og solidariteten som vokste frem på tvers av eldre klasseskillelinjer skapte nye forutsetninger for:

«større saklighet i den offentlige debatt og i det organisasjonsmessige og politiske arbeidet. Opplysningsarbeidet skulle være det viktigste middelet for å oppnå denne nye sakligheten, og fra nå av måtte det trekkes et klart skille mellom opplysning og propaganda. Dermed ble et grunnprinsipp for opplysningsarbeidet på 1930-tallet begravd.»


Placeholder image
Placeholder image
Placeholder image

Ulike brosjyrer fra 1931, 1951 og 1961.
Foto: Arbark


Det som skjer i etterkrigstiden er at LO og myndighetene i mye sterke grad kommer inn, før hadde Arbeiderpartiet hatt den ledende rollen. Det ble et skille mellom intern virksomhet, rettet mot arbeiderbevegelsen, og ekstern, rettet mot storsamfunnet, ikke minst i form av voksenopplæring og -kurs av ulike slag. AOF engasjerte seg blant annet i norskopplæring for flyktninger. På 1960-tallet kom det også flere hobby- og fritidskurs. LO var ikke nødvendigvis alltid like stor fan av den mer eksterne virksomheten, men myndighetene tilrettela for en vekst. Da er det også naturlig å tenke at de ville «ha noe igjen», nemlig et tilbud for befolkningen generelt. Her ser man også at i takt med at utdanningssamfunnet meldte seg i økende kraft, forandret AOF seg også. Fagutdanning, språk og et mer arbeidsrettet opplæringstilbud ble viktig.

Men ikke alt var rosenrødt for opplysningsforbundet. I 2005 trådde et nytt finansieringssystem i kraft. AOF hadde før stor makt over pengene i det såkalte Opplysnings- og utviklingsfondet (OU-fondet, for forbund i privat sektor). Med det nye systemet fikk forbundene selv mer makt over pengene. De skulle også selv godkjenne medlemspåmelding på AOF-kurs, der medlemmene selv før kunne melde seg på selv. Et tungvint søknadssystem fikk dermed en god del av skylda for en aktivitetsnedgang og dermed inntektsnedgang for AOF, i alle fall helt i starten av omleggingen. Men en annen tendens var også snart klar, forbundene begynte selv å styrke sine interne kurstilbud på bekostning av AOFs felleskurs. I tillegg, i 2008 ble en treårig prøveavtale avsluttet. Den slo fast at AOF skulle være eksklusiv leverandør av kurs og kompetanse til fagbevegelsen. Ved avslutning av avtalen ble det fritt fram for alle å selge til forbundene, og AOF ble da en av mange leverandører som måtte konkurrere.

Det var med andre ord nedbemanning og kostnadskutt. Dels plusset de rødgrønne på budsjettet til studieforbund, som hjalp noe. Eksterne konsulenter kom også inn, og en revisjon av virksomheten med tanke på salg, struktur, regnskap og prosesser med mer. Gradvis havnet AOF i en bedre situasjon, og overskudd på regnskap begynte å komme inn.

I dag er AOF en robust nittiåring. Studieforbundet må fortsatt fornye seg i fremtiden for å være relevant og gi et godt tilbud (som også kan levere plusstall i regnskapet), men AOF lever ennå. Utdanning står i høysetet; da med fokus på blant annet HMS, fagskole, videregående og ikke minst opplæringstilbud til medlemsorganisasjonene.


Placeholder image
Kunstsirkelen i Wilsesgate 1 (de daværende lokalene til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek), mars 1947.
Foto: Arbeiderbladet / Arbark


En oppfordring til slutt: Det er fortsatt mye som kan forskes på i forbindelse med AOF. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek sin oppfordring er at forskere, studenter og andre interesserte tar i bruk AOFs arkiv- og biblioteksmateriale. Forskere i alle land (men mest Norge), opplys andre om AOF. Kildene finnes hos oss.


Tekst: Martin Ellingsrud.


---


Kilder:


AOFs nettsider www.aof.no

Brosjyre om bruken av hammermerket, utgitt av AOF i 1934 (Arbark)

Bildeserie om Norsk Folkeferie (Arbark)

Bildeserie om Haakon Lie (Arbark)

Diverse beretninger fra AOFs arkiv. Oversikt over arkivet her: ARK-2116 Arbeidernes opplysningsforbund

Bjørkås, H. Varsellampene lyser i AOF, Fri Fagbevegelse, 2005/2013

Eriksen, K., Halvorsen, S. & Terjesen, E. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek gjennom 100 år, Arbeiderhistorie, 2008

Huvenes, R. G. Fra motkultur til voksenopplæring AOF 1931-1980, Arbeiderhistorie, 1996

Lie, H. et al. «Det sosialistiske opplysningsarbeidet», Klasse og kultur, 1935














Publisert 10.12.2021