Hva var det med Amerika?
I 1825 seilte skipet «Restauration» fra Stavanger til New York med 52 norske emigranter om bord. I 2025 markeres det derfor at det er 200 år siden den første organiserte utvandringen fra Norge til Amerika. Innen 1915 hadde over 750 000 nordmenn utvandret. Flere norske pionerer i arbeiderbevegelsen reiste også. Noen kom tilbake til Norge med nye ideer. Noen ble der livet ut.
Marcus Thrane (1817-1890) Emigrerte for godt i 1863
Marcus Thrane fotografert 18. juni 1889 i Eau Claire, Wisconsin.
Foto: Ukjent / Arbark
Marcus Thrane ble født inn i en velstående familie i Christiania i 1817, men i Thranes barndom ble faren tatt for underslag i Norges Bank, hvor han jobbet. Familie og venner måtte ta seg av Marcus og søsknene. Etter avbrutte studier og et kort utenlandsopphold tok han til slutt artium i 1840.
Etter flere forsøk på å starte privatskoler sammen med ektefellen Josephine, fikk Marcus Thrane jobb som redaktør i avisa Drammens Adresse i 1848. Her ble han avsatt etter fem måneder fordi han argumenterte for å danne politiske foreninger.
I desember 1848 allierte Thrane seg med en gruppe arbeidere og arrangerte et stort møte på Strømsø i Drammen. Her vektla han særlig allmenn stemmerett. Resultatet av møtet ble dannelsen av Drammens arbeiderforening, som regnes som Norges første arbeiderforening.
Thrane reiste videre til Christiania, som fikk sin egen arbeiderforening i slutten av mars 1849. Antallet foreninger på Østlandet vokste raskt. Historikere opererer med medlemstall opp mot 40 000 på det meste. I mai 1849 fikk bevegelsen også sitt eget organ – Arbeider-Foreningernes Blad – med Thrane som redaktør. Avisa ble populær og samlende for bevegelsen.
Både småbrukere og arbeidere i byene sluttet opp om bevegelsen, men den hadde særlig stor oppslutning blant de fattige husmennene. På 1800-tallet dro mange fra landet inn til byene for å skaffe seg arbeid, noe som førte til konkurranse om arbeidsplassene. Thrane mente at dersom man klarte å forbedre husmennenes vilkår, ville bygdefolket holde seg på landet, og ikke dra inn til byene og bidra til å presse lønningene ned. Solidaritet med husmannsvesenet var derfor også i byarbeidernes egen interesse.
I ettertid har den såkalte Petisjonen blitt stående som et slags politisk program for Thranitterbevegelsen. Petisjonen var et opprop med krav som ble sendt til kongen. Den hadde nærmere 13 000 underskrifter. I petisjonen ble det fokusert på forbedring av husmennenes kår, reform av skolevesenet, allmenn stemmerett og allmenn verneplikt. Petisjonen ble avvist av kongen.
I sin agitasjon i Arbeider-Foreningernes Blad kunne Thrane være temmelig polemisk og krass. På tross av at han selv var kristen, hadde han lite til overs for kirkens menn. Våren 1850 ble Thrane tiltalt for blasfemi, og dømt til 6 måneders straffearbeid. I ankesaken ble han frikjent av Høyesterett.
7. juli 1851 ble Thrane og flere ledende figurer i bevegelsen arrestert, da myndighetene antok at organisasjonens landsmøte, kalt Lilletinget, hadde vedtatt en revolusjonsstrategi. Selv om bevegelsen ikke ble forbudt, satte arrestasjonene en effektiv stopper for hele Thranitterbevegelsen.
Den endelige dommen falt først i juni 1855. Thrane hadde da sittet i varetekt i fire år. Han ble funnet skyldig i å ha oppfordret til å forandre statsforfatningen med voldelige midler. Han ble dømt til fire års straffearbeid, og årene i varetekt ble ikke trukket fra.
Etter at han slapp ut fra fengselet jobbet Thrane som fotograf. Det var lite igjen av bevegelsen han hadde bygget. Etter at ektefellen Josephine døde, dro han til Amerika med sine barn, i 1863. Her livnærte han seg først som fotograf i New York et par år før han dro videre til Chigago. Flere gamle tilhengere av Thranitterbevegelsen hadde allerede etablert seg i Midtvesten og ba ham komme dit. I det skandinaviske innvandrermiljøet ble han en populær skribent og foredragsholder og redigerte flere norsk-amerikanske aviser.
Fra venstre: Einar Johansen, Sjømannsforbundet, Carl Søyland, redaktør for Nordisk Tidende og generalkonsul S. Bendt.
Foto: Ukjent / Arbark
Marcus Thrane døde i 1890, 72 år gammel. Han ble først begravet i Chicago men i 1949 ble hans jordiske levninger fraktet til Norge og begravet på æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Mer om Marcus Thrane: Marcus Thrane (1817-1890)
Andrew Furuseth (1854-1938) Emigrerte for godt i 1880
Andrew Furuseth fotografert i 1879 mens han var sjømann.
Foto: Creative Commons - Wikimedia
Anders Furuseth, som han egentlig het, ble født i en fattig, barnerik familie i Romedal i Hedmark. Åtte år gammel ble han satt bort på legd (fattigomsorg i private hjem) og etter konfirmasjonen dro han til Christiania for å forsørge seg selv. 19 år gammel, i 1873, fikk han hyre på båt og de neste ti årene seilte han med en rekke skip av ulike nasjonaliteter, til slutt som kystseiler på den amerikanske stillehavskysten. Han reagerte sterkt på de slaveliknende arbeidsforholdene sjøfolkene levde under.
I 1885 gikk han i land for godt og ble medlem i Coast Seamen's Union, som organiserte kystseilere på seilskipene, og to år seinere ble han valgt til foreningens sekretær. I 1891 fikk han til en sammenslåing med sjømenn i dampskipsfagforeningen under navnet Sailors' Union of the Pacific. Sekretærstillingen hadde han helt frem til 1936.
Furuseth ble valgt til leder i International Seamen’s Union (ISU) i 1897, først for to år, og fra 1908 ledet han organisasjonen helt til sin død i 1938. Som lobbyist fikk han gjennomslag i Kongressen for en rekke lovendringer som skulle beskytte amerikanske sjømenn og sikre deres rettigheter. USA hadde sjøfartsavtaler med nasjoner over hele verden, så Seamen's Act, vedtatt i 1915, fikk gjennomslag også i norsk sjømannslovgivning.
Andrew Furuseth døde i 1938, nesten 84 år gammel. Før bisettelsen ble han vist en helt spesiell ære ved å bli lagt på lit de parade (paradeseng) i auditoriet i Department of Labor-bygningen i Washington, D.C. Etter eget ønske ble han kremert, og asken ble spredt i Atlanterhavet. I San Francisco er det reist et monument til minne om ham utenfor Sailors Union of the Pacific Hall og han omtales den dag i dag som «Sjøens Abraham Lincoln».
Olav Kringen (1867-1951) I USA 1887-1897
Olav Kringen fotografert ca. 1900.
Foto: Ukjent / Arbark
Husmannssønnen Olav Kringen vokste opp i Sel i Gudbrandsdalen og livnærte seg blant annet som tømmerfløter før han reiste til USA som 20-åring. Han oppholdt seg i Minnesota i 10 år, der han først utdannet seg til lærer. Deretter gikk han over til journalistikk og arbeidet i flere amerikanske og norsk-amerikanske aviser. Blant annet redigerte han avisa Nye nordmanden i Minneapolis. En forening av immigranter fra Gudbrandsdalen i byen kalte seg «Kringen».
Som korrespondent for det sosialistiske britiske partiorganet Labour Leader ble Kringen kjent med den britiske arbeiderlederen James Kair Hardie, som gjorde Kringen til overbevist sosialist.
Tilbake i Norge i 1897 ble han snart ansatt i Arbeiderpartiavisa Social-Demokraten; fra 1903 som redaktør. Samme år ga Arbeiderpartiet ut heftet «Socialismen og dens forudsætninger for den norske arbeider” med tekst av Olav Kringen. Her refererer han flittig til amerikanske fohold, som at arbeiderne der hadde høyere lønn og var bedre organisert enn i Norge.
Etter dette fulgte en lang, skrivende karriere om litteratur og utenrikspolitikk blant annet i det ideologisk orienterte tidskriftet Det tyvende århundre. Kringen oversatte både Det kommunistiske manifest og kampsangen Internasjonalen til norsk. «Han brakte stort vidsyn og internasjonal orientering til den unge arbeiderrørsla i Norge» sa partifellen Gunnar Ousland i sin tale, da Olav Kringen ble gravlagt i 1951.
Foto: Arbark
Foto: Arbark
Martin Tranmæl (1879-1967) I USA to perioder 1900-1905
Foto: Ukjent / Arbark
Martin Tranmæl vokste opp som gårdbrukersønn i Melhus i Trøndelag, men faren måtte gå fra gården. Tranmæl ble derfor malersvenn etter konfirmasjonen. Han engasjerte seg tidlig i avholdsbevegelsen og i Arbeiderpartiet og var i 1899 med på å stifte arbeideravisa Ny Tid i Trondheim.
To eldre brødre hadde allerede reist til Amerika og i 1900 dro også Martin Tranmæl. Det første året bodde han hos brødrene i Superior i staten Wisconsin, før han dro vestover til California. I Los Angeles ble han medlem av malernes union, Brotherhood of Painters. I California kom han også i kontakt med sosialistpartiet Socialist Party of Amerika, som var i framgang. Hos dem deltok han i studieskirkler om marxisme.
Våren 1902 dro han hjem til Trondheim for å drive agitasjonsarbeid (og tok initiativet til å stifte Uttrøndelag (seinere Sør-Trøndelag) arbeiderparti), men returnerte til USA og California igjen høsten 1903. Der fordypet han seg enda mer i studier av amerikansk arbeiderbevegelse, og han kom også i nærmere kontakt med amerikanske arbeiderorganisasjoner. Samtidig tok han kveldsundervisning i nasjonaløkonomi og sendte reisebrev til avisa Ny Tid. Det var mangel på arbeidskraft så han livnærte seg på tilfeldige jobber i byggebransjen.
Martin Tranmæl fotografert i Chicago 1905
Foto: Ukjent / Arbark
27. juni 1905 samlet fagorganiserte fra hele USA seg til kongress i Chigago og stiftet den nye organisasjonen International Workers of the World (IWW), med Martin Tranmæl til stede som observatør. IWW ble stiftet i opposisjon til den etablerte landsorganisasjonen American Federation of Labor (AFL). Tranmæl skal seinere ha kalt stiftelsen for et organisatorisk klimaks for amerikansk sosialisme – alle i den nye ledelsen i IWW var også tilknyttet Socialist Party of America.
Kort tid etter returnerte han til Norge for godt og ble ansatt som journalist i Ny tid i Trondheim. Han ble igjen leder for Uttrøndelag arbeiderparti og deltok på sitt første Arbeiderparti-landsmøte i 1906.
Den viktigste inspirasjonen Martin Tranmæl hadde med seg hjem fra IWW var ønsket om mer revolusjonære virkemidler i organisasjonsarbeidet og tanken om å organisere fagbevegelsen i industriforbund (og ikke fagforbund).
På LO-kongressen i 1910 ledet Tranmæl en mindretallsfraksjon som ville bruke streik, sympatistreik, boikott, obstruksjon, sabotasje og kooperasjon som kampmidler. I 1913 stiftet de en landsomfattende organisasjon under navnet Den norske fagopposisjon. Fagopposisjonen fikk flertall i Norsk Arbeidsmandsforbund i 1918, deretter i flere andre forbund. I samarbeid med det sosialdemokratiske ungdomsforbundet erobret de ledelsen i Arbeiderpartiet i 1918 og Martin Tranmæl ble partisekretær. Arbeiderpartiet ble innmeldt i Den kommunistiske internasjonale (Komintern), men brøt med internasjonalen i 1923. Fagopposisjonen vant aldri flertall i Landsorganisasjonen.
Mindretallet fra LO-kongressen i 1910, med Martin Tranmæl i spissen, sto bak den såkalte Trondheimsresolusjonen, og dannet seinere Den norske fagopposisjon.
Foto: Arbark
Den revolusjonære gløden sluknet imidlertid ved inngangen til 1920-årene. Konjunkturnedgang og krisetider rammet hardt. Medlemmer falt fra. Organisasjonene ble svekket. Heller enn å kjempe fram et nytt samfunn, måtte fagbevegelsen konsentrere seg om å beholde opparbeidete rettigheter. Diskusjonene om organisasjonsformene fortsatte likevel, og temaet kom til å stå sentralt på LO-kongressene både i 1920 og i 1923. Argumentasjon knyttet til organisasjonsformenes betydning for den revolusjonære mobiliseringen ble nå tonet ned til fordel for en mer praktisk rettet argumentasjon.
Martin Tranmæl ble i 1921 redaktør av daværende Social-Demokraten (fra 1923 Arbeiderbladet). Under hans ledelse, helt til han gikk av med pensjon i 1949, vokste Arbeiderbladet til Norges største arbeideravis. Som medlem både av Arbeiderpartiets sentralstyre og LOs sekretariat i flere tiår utgjorde han et markant bindeledd mellom de største aktørene i arbeiderbevegelsen.
Mer om LO-kongressen i 1923
Da Tranmæl døde i 1967, 88 år gammel, sa Einar Gerhardsen i sin minnetale: «Om Martin Tranmæl vet vi med sikkerhet at han har betydd mer for norsk arbeiderbevegelse, dens vekst og dens utvikling enn noen annen.»
Johan Nygaardsvold (1879-1952) I USA 1902-1907
Joahn Nygaardsvold fotografert i Amerika ca. 1904 (Faksimile fra boka Min barndom og ungdom av Johan Nygaardsvold. Tiden norsk forlag 1952).
Foto: Ukjent / Arbark
Johan Nygaardsvold vokste opp som den eldste av tre brødre på en husmannsplass ved Hommelvik i Trøndelag. Han var skoleflink og leseglad, men måtte allerede som tolvåring jobbe ved siden av skolen, på sagbruk og teglverk.
I 1901 var det slutt på oppgangstidene i industrien i Hommelvik og han sto uten arbeid og inntekt. Som nygift småbarnsfar så han ingen annen utvei enn å reise til Amerika i håp om ei bedre framtid for seg og familien. Han dro først til den fransktalende delen av Canada, der han fikk skogsarbeid. Etter et år, som han selv kalte «mitt hundeår», reiste han videre til staten Montana i USA.
«Dermed begynte mitt strisomme anleggsliv, som skulle komme til å vare i fire og et halvt år, på skiftende breddegrader fra British Colombia i nord til Colorado i syd», skrev han i selvbiografien 50 år seinere.
Anleggsarbeidet var stort sett på jernbaneanlegg. Arbeidet kunne være slitsomt og farefullt. Det var ofte dødsulykker i forbindelse med sprengningsarbeid. I løpet av disse årene lærte han seg engelsk godt, både muntlig og skriftlig, selv om arbeidskameratene for det meste var svenske rallarer. Han kalte seg John Westby av praktiske grunner.
Albin Johanson og Johan Nygaardsvold i Minneapolis 1907. Bakpå står teksten: «För reisen heim i 1907 sammen Albin Johanson (svensk). J.N. Nygaardsvold i Minneapolis 1907.»
Foto: Petri og Svensin, Minneapolis / Arbark
1907 hadde han endelig økonomi til å reise hjem for å hente familien. Slik ble det likevel ikke. Den ene broren døde, og den andre var i USA. Da hadde Johan Nygaardsvold verken hjerte til å reise fra moren, eller å ta henne med over Atlanteren. Faren var død allerede i 1897. Det var nå blitt bedre tider i industrien i Hommelvik, så fra 1909 var han tilbake på sin gamle arbeidsplass Hommelvik Bruk.
«Dessverre var jeg lettsindig nok til å blande meg inn i spørsmål vedrørende poltikk, kommunal forvaltning og foreningsvesen, og dermed var min stilling som fri og forholdsvis uberyktet mann ødelagt» skriver han i selvbiografien. Han ble raskt leder for fagforeningen og det lokale Arbeiderpartiet, etter hvert ordfører og leder for fylkespartiet.
Johan Nygaardsvold trådte motvillig inn i rikspolitikken i 1915, da han ble nominert og kom inn på Stortinget. Han ble gjenvalgt gang på gang, siste gang før krigen i 1936. Da den første arbeiderregjeringen skulle dannes i 1928 ble han foreslått som statsminister, men nektet å stille. Christopher Hornsrud ble derfor utnevnt til statsminister med Nygaardsvold som landbruksminister, men regjeringen falt på tiltredelseserklæringen etter to uker.
I 1935 ble han likevel statsminister og betegnet selv de første fem årene som en lykkelig tid. Regjeringen lyktes med å øke sysselsettingen og innførte en rekke tiltak som ble fundamentet for den moderne velferdsstaten. Så brøt krigen ut.
Mer om regjeringen i eksil:
https://www.arbark.no/utstilling/Kilder_til_krigshistorien_1940-1945/Kilder_til_krigshistorien_1940-1945.htm
I 1945 ble Nygaardsvold nærmest tilsidesatt ved et kupp og Einar Gerhardsen overtok som statsminister. Nygaardsvold fortsatte som stortingsrepresentant til 1949. Da trakk han seg tilbake til Hommelvik og døde der i 1952.
Erling Falk (1887-1940) I USA 1906-1918
Erling Falk fotografert i Chicago i desember 1912 (Faksimile fra boka Mot Dag og Erling Falk av Trygve Bull. Cappelen 1955.)
Foto: Ukjent / Arbark
Erling Falk vokste opp på Hemnesberget i Nordland. Faren var telegrafbestyrer og begge foreldrene var politisk radikale. Han var skoleflink men fikk dårlige oppførselskarakterer. Etter å ha strøket til eksamen artium reiste han til Duluth i Minnesota høsten 1906. Der hadde moren hans noen bekjente, og den seks år eldre broren hadde også nylig reist over.
De neste årene livnærte han seg på en rekke tilfeldige jobber i flere stater, samtidig som han gikk på ettermiddagsundervisning i både jus, økonomi og regnskap, først ved Minnesota University og deretter ved La Salle University i Chicago. Mens han studerte fikk han i 1912 jobb i American Electric Company, med oppgaver innen kostnadsberegninger. I 1915 tok han eksamen i kostnadsberegning og fikk deretter en godt betalt avdelingslederstilling i et av USAs største trykkerier, Donally Printing Co.
Under det 12 år lange USA-oppholdet utviklet han en kritisk holdning til europeisk imperialisme. Han fulgte nøye med på nyhetene om den russiske revolusjon i 1917, og Lenin ble ett av forbildene. Han kom også, som Martin Tranmæl noen år tidligere, i kontakt med International Workers of the World (IWW), fagorganisasjonen med syndikalistiske trekk. Da han returnerte til Norge høsten 1918 var det trolig blant annet fordi han ville være med på den politiske utviklingen han så for seg i hjemlandet, etter at den radikale fløyen i Arbeiderpartiet (med Martin Tranmæl i spissen) hadde tatt makten på partiets landsmøte om våren.
Tilbake i Norge fikk ikke Erling Falk tilsvarende gode stillinger som i næringslivet i USA. Norske bedrifter ville ha utdannete ingeniører. Det endte med at han som 31-åring fikk godkjent den amerikanske utdanningen til erstatning for den ubeståtte norske eksamen artium, og kunne bli immatrikulert ved Universitetet i Kristiania i 1919. Han fortsatte samtidig med noe agenturvirksomhet og importerte blant annet motorsykler.
Nå meldte han seg inn i Kristiania arbeidersamfunn, Det norske studentersamfunn og Den sosialdemokratiske studenterforening. Den første tiden deltok han bare på møtene som passiv tilskuer. Det begynte med en studiesirkel om marxisme i 1920. Engasjerte studenter kom sammen for å diskutere Das Kapital, under ledelse av Erling Falk. I 1921 kom første nummer av tidsskriftet Mot Dag ut, og året etter ble organisasjonen med samme navn dannet.
Mer om Mot Dag: Mot dag (nettutstilling)
Erling Falk og Mot Dag sto til å begynne med på Tranmæls side i striden om Moskva-tesene i Arbeiderpartiet. Det var Falk som formulerte mye av Tranmæl-fløyens program, det såkalte Kristianiaforslaget. Forslaget ble vedtatt med to stemmers overvekt på partiets landsmøte i februar 1923 og Falk ledet Arbeiderpartiets delegasjon på Kominterns eksekutivmøte i Moskva i juni samme år. På Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte i november 1923 ble det likevel flertall for å bryte med Komintern, og mindretallet brøt da ut og stiftet Norges kommunistiske parti (NKP). Mot Dag ble ekskludert fra Arbeiderpartiet i 1925 og gikk inn i NKP året etter. Fra 1936 gikk de fleste medlemmene likevel tilbake til Arbeiderpartiet.
Foto: Arbark
Erling Falk hadde slitt med dårlig helse og besvimelsesanfall allerede i USA-tiden, og fra midten av 1930-tallet gikk det fort nedover. I 1940 gjennomgikk han to hjerneoperasjoner i Stockholm, men døde der, nær 53 år gammel. I sin tale ved båren sa forfatteren Helge Krog, Falks gamle venn fra Mot Dag:
«Erling Falks største bedrift er at han oppdrog og bevepnet en hel falanx av unge intellektuelle sosialister, som under hans inciterende innflytelse og strenge, men også ømme veiledning, gjorde en så betydelig innsats.»
Tekst: Kjersti Åberg.
Litteratur:
Bjørgum, Jorunn: Fagopposisjonen av 1911 (Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1/76)Bull, Trygve: Mot Dag og Erling Falk (Cappelen 1955)
Buraas, Anders: De reiste ut: syv fortellinger (Aschehoug 1952)
Gram, Trond og Rønning, Ole Martin: De lange linjer: arbeiderbevegelsens historie i Norge (Res publica 2017)
Hegna, Trond: Min versjon (Gyldendal 1983)
Holm, Ingar: Martin Tranmæl i USA: en vurdering av den betydning Tranmæls USA-opphold hadde på hans politiske tenkning fram til 1918 (Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 2/79)
Kringen, Olav: Socialismen og dens forudsætninger for den norske arbeider (Det norske arbeiderparti 1903)
Lie, Haakon: En sjømanns saga: Andrew Furuseth, havets Abraham Lincoln (Tiden 1993)
Noreng, Harald: Arbeiderføreren Marcus Thrane (Ibsenhuset – Grimstad museum 1993)
Nygaardsvold, Johan: Min barndom og ungdom (Tiden 1953)
Slørdal, Martin G.: En trønder dro til Amerika og fikk nye ideer. Slik startet kampen om makta i LO (Artikkel i LO-aktuelt 2023)
Store Norske Leksikon: https://www.snl.no