Nini Haslund Gleditsch og hennes livslange kamp mot fascisme og nazisme

Ingrid Margaret (Nini) Haslund ble født 28. juni 1908 i Moss, men familien flyttet tidlig til Horten hvor hun hadde sin barndom og oppvekst. Faren var skoleinspektør og opptatt av barn og ungdom, deres rettigheter og potensiale. Moren var hjemme som de fleste kvinner på den tiden.

Ninis sosiale og politiske engasjement ble tidlig vekket under første verdenskrig, da hun som 6-åring oppdaget at hennes venninnes familie handlet fin mat på svartebørs. De fleste hadde på den tiden minimalt med mat, og levde med streng rasjonering. Lille Nini ble veldig skuffet over deres manglende solidaritet, og hun bestemte seg for å aldri besøke venninnen igjen. Hun sa ikke noe om dette hjemme, men temaet urettferdighet fulgte henne livet ut.

Som 16-åring fikk Nini en hjernehinnebetennelse, og både legen og familien forbød henne å lese. De trodde det kunne være farlig for hjernen. Hennes skolegang ble brått avsluttet, og det var en sorg. Tidlig i livet forstod hun også at det å være en gutt var et friere liv enn å være jente, og med sitt korte hår og «gutteaktige» utseende dro hun til København i 1927. Der ble hun snekkerlærling i Nyhavn, forkledd som en ung gutt. Det var verkstedsmesteren som oppmuntret henne til dette. De to ble kjent i Clarté-kretsen i København, et venstreradikalt politisk miljø som stimulerte hennes internasjonale orientering. Menneskene hun møtte her skulle være avgjørende for hennes virke resten av livet.

I 1930 flyttet hun tilbake til Oslo for å ta Norske Kvinners Nasjonalråds sosiale kurser, den første sosialskolen i Norge. Her ble hun også med i Arbeiderpartiets studentgruppe «Berget». Hun bodde på hybel hos fabrikkinspektøren Betzy Kjellsberg i Victoria terasse i ca. 6 måneder. De ble venner og Nini ble oppmuntret til å skrive foredraget «Fri Kjærlighet», som var inspirert av Alexandra Kollontajs bok «Veien til kjærligheten». Nini fikk flere invitasjoner om å holde foredraget sitt i ulike diskusjonsforeninger rundt omkring i landet.

Etter denne foredragsturneen flyttet Nini sammen med Rakel Seweriin (senere sosialminister for Arbeiderpartiet) i det hun kalte det ultimate kollektiv. Hun kom tidlig med i Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse, men i 1931 meldte hun seg ut av Arbeiderpartiet, og noe senere inn i den radikale gruppa «Mot Dag» som var ledet av Erling Falk. Der fikk hun arbeidet med utgivelsen av Arbeidernes leksikon via forlaget «Fram». Her møtte hun Kristian Gleditsch som også jobbet i forlaget, og de giftet seg i 1934. De hadde felles verdier og politisk engasjement: Solidaritet med de svake, og kampen mot fascisme og nazisme!

Foreningen «Mot dag» ble oppløst i 1936, og Nini melder seg igjen inn i Arbeiderpartiet.

Den spanske borgerkrigen

Ninis bror Fredrik Haslund er leder for Den norske hjelpekomiteen for Spania (Spaniahjelpen) og Nini er sekretær. Ekteparet Gleditsch starter å jobbe sammen i hjelpekomiteen.

De drar til byen Alcoy hvor de har et prosjekt med å bygge opp et sykehus. Helsepersonell og utstyr blir hentet fra Norge og Sverige. Sykehuset blir rigget i en gammel og forlatt teknisk høyskole. De vasker den og legger til rette helt fra grunnen av. Det blir etter hvert et stort sykehus med 125 plasser i starten, og på det meste 700 plasser!

De fleste helsearbeiderne fra Norge og Sverige drar hjem i 1937, og sykehuset i Alcoy overføres til spanske helsearbeidere. Nini blir i Spania i to år til med livet som innsats. Hun jobber på flere sykehus og barnehjem over hele landet og fortsetter arbeidet med å distribuere medisiner, mat og utstyr til de som trenger det. Det var et farlig oppdrag, men hun ville leve med spanjolene, og erfare deres strev i en hverdag preget av krig.

Nini og Chris kommer hjem til ektemannen som allerede er i Norge, men Nini blir ikke lenge i landet. Hun drar ut igjen til de nye flyktningleirene i Frankrike hvor hun hjelper til med å koordinere hjelpearbeidet med å dele ut mat, medisiner og klær. De var begge enige om at hun skulle reise og bruke sine erfaringer fra Spania. Chris blir igjen i Norge sammen med Kristian.

Disse erfaringene med arbeidet for flyktninger i Spania, og senere i Frankrike, skal følge henne resten av livet. Dikteren Nordahl Grieg var også en dedikert hjelper, og han var blitt en god venn som reiste samtidig med Nini til både Spania og Frankrike. August 1939 skjønner Nini at slaget i Spania er tapt, og andre verdenskrig er i gang. Hun føler på et ansvar for å dra hjem til sin egen familie.

Gulltransporten

Den lille familien i Oslo flytter inn i et kollektiv i en leilighet med en annen familie. De lever et hverdagsliv i en kort periode, før Norge blir invadert av tyskerne, og de skjønner at de må flykte. De vil ikke at lille Chris, med hennes erfaringer fra krig, skal oppleve flere netter i bomberommet, og hun blir sendt til sin tante på Lillehammer. Alt går plutselig veldig fort, og Nini og Kristian får av hennes bror Frederik Haslund i oppdrag å hjelpe til med å frakte Norges banks gullbeholdning i sikkerhet ut av Norge. Senere ble denne operasjonen kjent som «Gulltransporten». Hun og Kristian gjør en heltemodig innsats med å redde gullet hele veien fra Åndalsnes til Tromsø, dit de kom 24.april 1940. Det var en farefull ferd og de måtte ha med en koffert med våpen som de kunne bruke på seg selv hvis det trengtes. De fryktet ikke døden og levde etter kampropet «Bedre å dø stående enn å leve på kne» som var kjent fra den baskiske kommunisten Dolores Ibárruri (1895-1989). Nordahl Grieg var også en av de innvidde og transportansvarlige i dette farefulle oppdraget, og Nini skriver om gjensynsgleden med vennen i hennes biografi: «Vær utålmodig menneske!».

Etter å ha kommet frem til Tromsø ble Nini med regjeringen videre over til England på skipet Devonshire. Hun møter Kristian først fire måneder senere i London. Da arbeidet hun for Trygve Lie og utenriksdepartementet med arkiv og kurerpost. Dette gjør hun til krigen er over.

Datteren Chris blir hos Ninis søster på Lillehammer under krigen. I England blir Nini gravid og føder sønnen Nils Petter i London, her har hun barnepike og fortsetter å jobbe. Da krigen var over flyttet de hjem igjen til Norge. Det ble praktiske vanskeligheter, da familien ikke hadde en leilighet. Det var også vanskelig for dem å uttale seg om krigen etter å ha vært utenfor Norge, deres stemmer og erfaringer fikk ikke den plassen de håpet på. Nini og Kristian fikk også en biologisk datter, Mona, som ble født 7 år etter Nils Petter. Det fantes ikke noe særlig daghjem eller barnepass, og Nini var hjemmeværende i 10 år. Hun ble rastløs av å være hjemme, og etter hvert fikk hun jobbe for ektemannen Kristian med statistikk i et leksikon. Etter dette startet Nini på bunnen i arbeidslivet igjen med å jobbe som kontorassistent for Statistisk sentralbyrå.

Hele tiden fortsatte hun å jobbe for fredssaken som hele tiden var hennes viktigste engasjement. I 1949 forlot hun Arbeiderpartiet for godt da partiet gikk inn for NATO-medlemskap. Hun var også imot EF. Hennes motstand mot både NATO og EF bestod i at hun ikke trodde på blokkdannelser som hun mente lot den tredje verden i stikken.

Hun meldte seg inn i SV og var fornøyd med det partiet resten av sitt liv. Hun bodde i kollektiv nesten hele livet, det var en boform hun ønsket seg. Kontakten med yngre mennesker var noe hun satte pris på, og det var viktig for henne å bli utfordret og ikke være for selvopptatt. De siste årene av sitt liv flyttet hun i en leilighet for seg selv, da hun følte at hun ikke hadde mer å bidra med i kollektivet. Hun flyttet fra Bestum til bydelen Grønland hvor det var mer «liv og røre», og en nabofamilie så på den gamle damen som «sin bestemor» og hun ble godt ivaretatt.

Nini var som nevnt sterkt engasjert i freds- og solidaritetsarbeid, blant annet Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet. Gruppen «Bestemødre mot atomvåpen» var en spesielt viktig del av hennes liv. Bestemødrene møttes hver onsdag utenfor Stortinget. Der protesterte hun og delte ut løpesedler, nesten helt til sin død.

Nini Haslund Gleditsch jobbet mye for kvinner og barn i krig, men definerte seg aldri som kvinneaktivist. Hun var opptatt av at menn og kvinner måtte samarbeide. Under arbeidet som snekker i Danmark, forkledd som gutt fikk hun se og høre menns følsomhet dem imellom på en måte som hun fikk stor respekt for. Etter dette så hun ikke på de to kjønnene som veldig forskjellige. Hun syntes kvinnesak var for snevert politisk, men var veldig opptatt av likestilling. Det var fredsaktivisme som sto hennes hjerte nærmest.

Hun døde i Oslo 25. juli 1996.

Tekst: Pernille Elida Fjoran.

Arkiv

Via Arkivportalen:
ARK-1746 Den norske hjelpekomité for Spania

Bøker

Via Nasjonalbiblioteket:
Gleditsch, Nini Haslund: Vær utålmodig menneske! (Gyldendal 1981)

Stanghelle, John: Nini Haslund Gleditsch – Opprør (Samlaget 1993)

Tidsskrift

Kvinnejournalen 1986 nr. 4

Nettsaker

Det norsk-svenske sykehuset i Alcoy