Soweto-opprøret i 1976 og norsk arbeiderbevegelse

Arbeiderbevegelsen har lenge hatt ulike solidaritetsaksjoner . I år, 2026, markerer vi Soweto-opprøret og arbeiderbevegelsens rolle i kampen mot apartheid. I 1976 var Sør-Afrika fortsatt i apartheids grep. 16. juni startet derimot et opprør i Soweto, i nærheten av Johannesburg, bestående av svarte elever. Opprøret rettet seg mot bruk av afrikaans, et språk med røtter i nederlandsk. Dette var boernes språk, og det var i høyeste grad undertrykkernes språk, et symbol på apartheidregimet. Opprøret berørte også norsk arbeiderbevegelse, som igangsatte det som på sikt skulle bli et varig engasjement mot apartheid.

Bakgrunn

Soweto-opprøret var en direkte respons på apartheidregimets utdanningspolitikk. I 1974 kom det en bestemmelse som sidestilte afrikaans og engelsk som undervisningsspråk. Afrikaans var for de i Soweto egentlig kun noe de brukte når de kom i kontakt med byråkrater eller politiet. Bestemmelsen var at afrikaans skulle brukes som instruksjonsspråk i samfunnsfag og matematikk. Elever, foreldre og lærere protesterte mot bestemmelsen, noen forsøkte å få unntak, men det gikk ikke. I Soweto fortsatte elever kampen, og boikottet klasser allerede i februar 1976. I mai ble en boikott etterfulgt av flere på andre skoler, da som en solidaritetsaksjon, og 13. juni begynte elever å planlegge en protest som skulle skje tre dager senere.

16. juni

Protestene startet fredelig. Tidlig om morgenen begynte de første elevene å dra fra sine skoler. Etter hvert kom flere til og til slutt var ca. 10 000 elever i protestaksjonen. Politiet stod klar til å møte dem ved Vilakazi Street. Først ble det kastet tåregass. Dette førte til steinkasting fra studentene. Deretter ble hunder sendt inn mot elevene. På et eller annet tidspunkt gikk det første skuddet av mot elevene, som igjen førte til at flere politimenn åpnet ild. Flere elever ble skadet, og to døde umiddelbart. Dette førte til kaos og flere drap. Elever rettet sin vrede mot myndighetsbygg, en del ble satt fyr på. Ølhaller og alkoholutsalg ble utsatt for raid. Her kan det være to årsaker: Alkohol ble sett på som en av regimets metoder å holde den svare befolkningen passe apatisk på. Samtidig, noen elever var på jakt etter alkohol. Politiet og paramilitære enheter ble sendt inn i Soweto. Dette førte til flere sårede og drepte. I de følgende dagene protesterte flere elever rundtomkring i landet, som igjen førte til kaos og flere sammenstøt mellom elever og politi. Da støvet hadde lagt seg, hadde regjeringen mildt sagt et internasjonalt legitimitetsproblem. Bilder var i sirkulasjon internasjonalt som viste svarte studenter som løp fra, ble skadet av eller drept av politiet. Konklusjonen fra en undersøkelseskommisjon var at det var 575 døde og 3907 skadde. Trolig var nummeret på døde høyere. Soweto står som et steg mot et apartheidfritt Sør-Afrika, men også en historisk skamplett på et brutalt regime.

Norge, arbeiderbevegelsen og Sør-Afrika

Norges offisielle holdning overfor apartheid-regimet var lenge tilbakeholden når det gjaldt konkrete tiltak. FNs generalforsamling anbefalte allerede i 1962 diplomatisk og økonomisk boikott. Norge avsto fra å stemme ved å henvise til vestlige stormakters standpunkt; boikott var ikke det rette virkemiddelet. Først i 1987 vedtok Stortinget forbud mot norsk handel med apartheidstaten, et forbud som ikke alle næringsinteresser i landet fulgte like strengt. Det var opp til sivilsamfunnets organisasjoner å vise konkret solidaritet med de undertrykte. I 1967 ble Fellesrådet for det sørlige Afrika grunnlagt. Det hadde tre viktige oppgaver: koordinering av norsk innsats som paraplyorganisasjon, opplysningsarbeid og bindeledd mellom ANC- og SWAPO-politikere i eksil og Norge. ANC, African National Congress, var en frigjøringsorganisasjon som ble dannet allerede i 1912, og som etter innføringen av apartheid satset på væpnet kamp for å frigjøre Sør-Afrika. SWAPO står for South West Africa People’s Organization, den hadde samme rolle som ANC i Namibia, et land Sør-Afrika hadde annektert etter 1. verdenskrig. Fellesrådet hadde en nøkkelrolle som organisasjon når det kom til å bevisstgjøre, være opinionsdanner og levere troverdig informasjon.

Soweto-opprøret førte til økte flyktningstrømmer. Svaret fra den norske arbeiderbevegelsen var en opplysnings- og innsamlingsaksjon; Solidaritet med det sørlige Afrika, et samarbeid mellom LO, da gjennom Arbeiderbevegelsens internasjonale støttekomité (AIS) og Norsk folkehjelp. Allerede 13. mai 1976 hadde det internasjonale utvalget i Norsk folkehjelp uttrykt at det måtte en bred opplysningskampanje til. Aksjonen prøvde å påvirke regjeringen til å vedta sanksjoner mot Sør-Afrika, men til ingen nytte. Regjeringen nøyde seg med bevilgninger. Midlene skulle tjene to formål: støtte til den svarte fagbevegelsen og støtte til flyktningleirer. AIS arrangerte også fakkeltog i desember 1976, der statsminister Nordli talte. Kampanjen fikk ikke veldig stor medieoppmerksomhet, men ble desto viktigere for å skolere og mobilisere forbundsmedlemmer, som igjen ga utslag i krav om at LO måtte gå inn for sterke tiltak mot apartheid.

Det ble flere kampanjer etter hvert. I 1981 kom kampanjen Frihet for det sørlige Afrika. Informasjonsarbeid var igjen sentralt, men det ble også innsamlet midler til hjelpeprosjekter. Flere trykksaker ble laget i et samarbeid med mellom LO, AIS og Norsk folkehjelp, f.eks. Sørafrikanske arbeidere i kamp for sine rettigheter skrevet av Vesla Vetlesen. 28. november 1981 ble det også arrangement i Oslo konserthus, både med plakatutstilling og musikalske innslag, blant annet fra Åse Klevland.

En ny aksjon, Frihet for Sør-Afrika, gikk i årene 1985-1986. Her var kravet om å frigjøre Nelson Mandela sentralt. Det var også en postkortaksjon som del av kampanjen; 70.000 kort ble sendt til fengselet der han satt (dog, de kom fram noe senere enn planlagt, gitt en aksjon mot apartheid for postarbeidere). Kampanjen fikk denne gangen et bredt nedslagsfelt, ikke minst i skolene. Mange særoppgaver fra ungdomsskolen i året 1985 bygde på materiell fra kampanjen. Zenani Mandela Dlamini, Mandelas datter, kom på besøk til Oslo for å delta på et møte i Samfunnssalen. Dette arrangementet var et samarbeid mellom LO, Fellesrådet for det sørlige Afrika og Mellomkirkelig Råd.

Samtidig som aksjonen rullet og gikk, kom LO og Norsk Arbeidsmandsforbund med en appell om å gi streikestøtte til gruvearbeidere i Sør-Afrika. 1,2 millioner kroner (medregnet 50.000 fra UD) ble samlet inn.

LOs delte holdning – for medlemmer og mot apartheid

LO var allerede på 1960-tallet opptatt av boikott. Det ble flere kortvarige boikottkampanjer av ulikt slag frem til sent på 1970-tallet. Men LO hadde delte interesser her; deler av norsk næringsliv og dermed deler av forbundenes medlemmer var avhengig av handel med Sør-Afrika. Dette gjaldt norsk eksport av fiskehermetikk og norsk import av malm. I tillegg var handelsflåten en del av regnskapet, ca. 6000 arbeidsplasser der var knyttet til handel med apartheidstaten.

Landsorganisasjonens holdning ble dermed internasjonal boikott, alle skulle med. De var imot norske solotiltak. Dette mente LO ville ramme alle bedrifter likt, ikke bare norske. Norske solotiltak kunne få negative følger for norsk næringsliv, siden norske bedrifter ville få verre konkurransevilkår.

Et konkret eksempel på en bedrift, som var helt avhengig av import av manganmalm fra Sør-Afrika var smelteverket i Sauda. Vesla Vetlesen, tidligere bistandsminister (Ap) og internasjonal sekretær i internasjonal avdeling i LO, sa det slik:

– LO kunne ikke bare gi faen i medlemmene sine i Sauda.

Landsorganisasjonen jobbet for at norske myndigheter skulle komme sterkt inn på banen når det kom til internasjonale økonomiske sanksjoner. I 1980 oppfordret LO til at Norge skulle fremme forslag om å avholde en FN-konferanse om oljeboikott rettet mot Sør-Afrika. Av stortingspartiene var det kun SV som krevde full boikott mot Sør-Afrika på 1970- og 1980-tallet. Boikotten kom som sagt på plass i 1987, men da etter at f.eks. USA og EF (EU) hadde vedtatt boikott. Noen huller var det; import av malm og frakt av raffinerte oljeprodukter var unntatt.

LOs støtte til den svarte fagbevegelsen

Fagbevegelsens «lommebok» var åpen for den svarte fagbevegelsen i Sør-Afrika. Mellom årene 1975-1996 bidro LO med 85 millioner kroner. Mye av arbeidet gikk ut på å etablere forbindelser mellom norsk og sør-afrikansk fagbevegelse. Det første sør-afrikanske forbundet som fikk støtte, var metallarbeiderforbundet. Senere, i 1986, fikk Congress of South African Trade Unions (COSATU) støtte. Dette var søsterorganisasjonen til LO i Sør-Afrika, opprettet i 1985. Pengestøtten ble fraktet ganske kreativt inn i landet; penger ble gjemt i underbuksene til norske LO-folk.

Norsk LO var tidlig ute. De andre nordiske LOene hadde en mer konservativ holdning til COSATU. Etter hvert ble COSATU mer «stueren» for de andre LOene også, slik at de også kunne uttrykke sin støtte. LO hadde også kontakt med ANC.

Norsk folkehjelp – hjelp og støtte

I 1979 startet Norsk folkehjelp det første helseopplæringskurset for medlemmer av ANC. Norsk folkehjelp hadde faglig ansvar for innhold og gjennomføring av kursene. ANC-medlemmene var i utgangspunktet skeptiske. De trodde instruktører muligens kunne være spioner fra apartheidregimet. Sør-Afrikas myndigheter drev aktiv destabiliseringspolitikk i nabolandene for å holde ANC nede.

Likevel, gradvis ble det bygget tillit. ANC-medlemmene satte stor pris på tilbudet. Opplæringen, som utviklet seg i samarbeid med Sivilforsvaret, Hærens sanitet og Dansk folkehjælp, ble etter hvert flyttet fra Norge til leirene i Tanzania og Angola. TV-aksjonen i 1983 samlet inn midler til et helseopplæringssenter utenfor Luanda i Angola. Der ble studieplassene delt mellom SWAPO og ANC. 1000 studenter hadde fått helsearbeiderdiplom i løpet av senterets virksomhetsperiode (siste kurs ble avholdt i 1992).

Utenriksdepartementet ga i 1986 Norsk folkehjelp ansvaret for administrasjonen av tiltak som Norge hadde blitt enig med ANC om. ANC hadde selv foreslått Norsk folkehjelp, som kan tas som et bevis på tilliten de hadde oppbygget hos ANC. NF fikk ansvaret for blant annet utbygning og vedlikehold av leirene i Tanzania. Dette innebar også sikring av matforsyninger. Organisasjonen fikk også ansvar for kulturaktiviteter og stipendordninger. Avtalen varte frem til 1994, da det første frie valget i Sør-Afrika ble avholdt, da med seier til Mandela og ANC.

LO og Fellesrådet for det sørlige Afrika – ikke bare harmoni

LO/AIS hadde kontakt med Fellesrådet. LO/AIS var først tilbakeholden, men etter hvert ble det fellesarrangementer, og AIS ga også midler til Fellesrådet. Likevel var det av og til gnisninger mellom LO og Fellesrådet. Fellesrådet for det sørlige Afrika prøvde å påvirke LO gjennom sitt faglige utvalg. Utvalget ville ha fagforeninger til å komme med boikottuttalelser. LO, på sin side, så på Fellesrådets virksomhet som innblanding i deres egen virksomhet. I 1976 sende Fellesrådet en oppfordring til boikott til faglig tillitsvalgte. Dette mislikte LO, som selv var i full gang med å forberede den allerede nevnte kampanjen Solidaritet for det sørlige Afrika. AIS og LO vektla først og fremst arbeiderbevegelsens engasjement, mens Fellesrådet var tverrpolitisk.

Fellesrådet kunne nok føle seg litt utfryst; de konstaterte at kontakten mellom AIS og dem ikke hadde vært så god som Fellesrådet mente den burde være. Det var en viss skuffelse over at de i 1981 ikke hadde fått noen invitasjon til å delta på arrangementet i Oslo konserthus. AIS var som sagt opptatt av arbeiderne, sine egne.

En saklig uenighet var eksilfagbevegelsesorganisasjonen SACTU (South African Congress of Trade Unions). Denne organisasjonen var tilknyttet ANC og den kommunistiske internasjonale WFTU. Fellesrådet støttet seg på det sør-afrikanske eksilmiljøet og prøvde ofte å få LO til å gi støtte til SACTU. LO var derimot av en annen oppfatning; støtten skulle gå til fagbevegelsen inne i Sør-Afrika. Her ble nok Fellesrådets gjentakende henvendelser sett på som upassende.

Fellesrådet prøvde også å få LO til å gå inn for ensidig, nasjonal oljetransportstopp. Dette var i strid med LOs linje, som allerede nevnt var å gå inn for internasjonale tiltak. For eksempel, da Fellesrådet i 1983 sendte brev til forbundene for underskrifter til en appell for nasjonal oljestopp, følte LO seg tvunget til å sende et rundskriv til forbundene for å påminne dem om LOs standpunkt.

Til tross for uenigheten, ble det etter hvert en bedre stemning. Fra midten av 1980-tallet samarbeidet AIS og Fellesrådet om solidaritets- og innsamlingsaksjoner. LO kunne ikke avfeie Fellesrådet heller, deres innsats krevde respekt.

Friheten rår

I 1989 hadde presset bygget seg opp. Nasjonalistpartiet, som hadde både undertrykt og liberalisert på 1980-tallet, hadde blitt hakket mer reformvillig. Med de Klerk som leder ble Mandela frigitt i 1990. Forbundet mot ANC og andre ulovlige organisasjoner ble opphevet. For Mandela og de Klerk ble deres forhandlinger belønnet i 1993 med Nobels fredspris. Sør-Afrika fikk sin nye grunnlov, og allmenn stemmerett ble innført. I 1994 ble Mandela valgt som president og apartheidregimet var endelig historie.

Norsk arbeiderbevegelse hadde gitt et bidrag til denne kampen med sin støtte. I år er det 50 år siden skuddene i Soweto falt, og vi står igjen med to motstridende bilder av Sør-Afrika både før og etter Soweto: brutal undertrykkelse vs. frigjøring og solidaritet på tvers av landegrenser. Apartheid, ikke minst gjennom den sør-afrikanske sannhetskommisjonens arbeid, ble lagt død som politisk ideologi og styresett. Dette betyr ikke at Sør-Afrika er helt uten problemer. Det betyr derimot at Soweto og andre begivenheter førte til apartheidregimets undergang, dels på grunn av press utenfra.




Tekst: Martin Ellingsrud

Arkiver:

Arkiver på Arkivportalen:

ARK-2179 Fellesrådet for det sørlige Afrika
https://www.arkivportalen.no/entity/a99fa490-e579-44dd-a5b6-f6dc09948656?ins=AAB

ARK-1744 Krisefondet for Sør-Afrika
https://www.arkivportalen.no/entity/e75a459f-de27-42d7-85f9-6dd614703ac8?ins=AAB

ARK-2117 Norsk folkehjelp
https://www.arkivportalen.no/entity/6745fdd0-0679-4678-b944-7fce6cbd5d86?ins=AAB

ARK-1579 Landsorganisasjonen i Norge
https://www.arkivportalen.no/entity/7067c2fc-7459-4f95-bb30-888306cfbe80?ins=AAB

ARK-2591 Landsorganisasjonens internasjonale avdeling
https://www.arkivportalen.no/entity/8a9ef5ed-9661-40f3-8d9e-3e0f4b7cba04?ins=AAB

ARK-2481 Arbeiderbevegelsens internasjonale støttekomité
https://www.arkivportalen.no/entity/cc5d90c2-ffd5-4db4-9ba5-8d06a2f845b9?ins=AAB

Kilder:

Kulik, R. M. Soweto Uprising , Britannica , 2025

Soweto-opprøret 16. juni 1976, Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Sowetooppr%C3%B8ret

Mortensen. Y. Her er historien om sist gang LO ville boikotte et annet land Fri fagbevegelse, 2017/2023

South African History Online. 16 June 1976 - Soweto Uprising
South African History Online South African History Online, 2013/2026

Tjønneland, E.
Apartheid , I Store norske leksikon, ikke datert.

Kramer, Unni Poulsson:
Thandi fra Soweto , hefte utgitt av Fellesrådet for det sørlige Afrika med støtte fra NORAD, 1979

Vetlesen, V.
Frihet for Sør-Afrika – LO og kampen mot apartheid , Tiden norsk forlag, 1998.
Viksveen, T. Folk forandrer verden – Norsk Folkehjelp 75 år, Pax forlag, 2014