Åttetimersdagen

1850-1880

I 2019 er det 100 år siden alle norske arbeidere fikk åtte timers arbeidsdag. Ved tariffoppgjøret våren 1919 hadde Landsorganisasjonen (LO) fått gjennomslag for kravet om åttetimersdag i alle overenskomster. Og i juni samme år ble en lov om åttetimers normalarbeidsdag vedtatt av Stortinget. Dermed var det som til da hadde vært arbeiderbevegelsens største og viktigste kampsak – både i Norge og internasjonalt – ført fram til seier.

Det som skjedde i Norge var en del av et internasjonalt gjennombrudd. En rekke industrialiserte land innførte åttetimersdag dette året. Men hvorfor hadde åttetimers arbeidsdag vært en så viktig kampsak for arbeiderbevegelsen gjennom mange år? Og hvorfor vant arbeidernes organisasjoner omsider fram med dette kravet akkurat i 1919?



Lange arbeidsdager i fabrikkene

Den industrielle revolusjon førte med seg mange nye, strengt kontrollerte og ensformige produksjonsformer med lang arbeidstid. Bedriftseiere drev en hensynsløs utnytting av arbeidskraften i helsefarlige fabrikker. Men det fantes også unntak. Filantropiske sosialister, som den engelske bomullsfabrikanten Robert Owen, prøvde ut kortere arbeidstid på begynnelsen av 1800-tallet.

I Storbritannia oppsto det etter hvert et stadig sterkere folkelig press og en politisk agitasjon for å bedre arbeiderbefolkningens kår. Her sto spørsmålet om lengden på arbeidsdagen sentralt. En tilsvarende utvikling foregikk også i andre land. I siste halvdel av 1800-tallet ble åttetimersdagen derfor et samlende mål for den framvoksende internasjonale arbeiderbevegelsen.
Placeholder image
Arbeidere ved et mekanisk verksted i Oslo i 1890-årene.

8 timer arbeid – 8 timer fritid – 8 timer hvile

En velkjent og tidlig aksjon fant sted i Melbourne i 1856. Der lanserte bygningsarbeiderne parolen «åtte timers arbeid, åtte timers fritid, åtte timers hvile». Tanken om en slik tredeling av døgnet slo an internasjonalt. I USA ble kravet om åttetimersdag fremmet fra 1860-årene av. Da arbeiderbevegelsen i Chicago ble etablert i 1864, var åtte timers arbeidsdag kampsak nummer én. Også den første arbeiderinternasjonalen (International Workingmen’s Association) satte opp åttetimersdag som sentralt mål.
Placeholder imageDen eldste 8-timers-fanen man kjenner til, ble brukt av bygningsarbeiderne i demonstrasjonen i Melbourne, Australia, 16. april 1856.

Arbeiderinternasjonalen var en sammensatt gruppe av sosialister fra USA og fra en rekke europeiske land. Internasjonalens første kongress ble avholdt i Genève i september 1866, og her ble det vedtatt et krav om lovfestet åttetimersdag. Kravet var formulert av Karl Marx, som mente at en forkortelse av arbeidstiden måtte til for at arbeidere skulle kunne ivareta sin egen helse og fysiske energi. Åttetimersdagen var dessuten helt nødvendig for at arbeiderne kunne ha mulighet til intellektuell utvikling, sosial omgang, og ikke minst – politisk virksomhet.

For Internasjonalen var det umulig å fire på dette kravet. Arbeiderne måtte ha tid og overskudd til å lære hvordan de kunne kjempe mot sosial urettferdighet og for internasjonal solidaritet. Åttetimersdagen hadde dermed et perspektiv som gikk utover det å bedre arbeidernes livsvilkår der og da. Bare en opplyst og politisk aktiv arbeiderklasse kunne skape samfunnsmessig endring og utvikle sosialismen.



Litteratur og kilder

Inger Bjørnhaug, Kortere arbeidstid – hvorfor og for hvem? (pdf) , TFAH 2/1985 (Arbeiderhistorie) 1985.
Marcello Musto (ed.), Workers Unite! The International 150 years later, Bloomsbury, London / New York 2014.



Tidslinje - 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 - 8












© http://www.arbark.no