Åttetimersdagen

1880-1895


Kampen for nedsettelse av arbeidstiden – og etter hvert åtte timers normalarbeidsdag – ble også en hovedoppgave for den norske arbeiderbevegelsen. I 1883 organiserte Snekkersvennenes forening et massemøte for alle fagforeninger. Møtet vedtok en resolusjon om 10-timers arbeidsdag for håndverkere, men resolusjonen ble avvist av arbeidsgiverne. Senere samme år ble saken fulgt opp i Kristiania Arbeidersamfund, som også krevde 10-timers arbeidsdag. Begrunnelsen var at kortere arbeidstid ville fremme arbeiderenes «legemlige og åndelige utvikling». Det ville komme både arbeiderne selv, arbeidsgiverne og samfunnet for øvrig til gode.


Christian Holtermann Knudsens agitasjon

På det tredje nasjonale arbeidermøtet i Kristiansand i 1885 deltok Christian Holtermann Knudsen som representant fra Fagforeningenes Centralkomité. Her agiterte han for en lovfestet normalarbeidsdag. Kortere arbeidstid ville gi arbeiderne nødvendig hvile for å opprettholde helsen, tid til personlig utvikling, til samfunnsnyttig og faglig-politisk virksomhet og til mer samvær med familien. I tillegg ville kortere arbeidstid føre til at flere kom i arbeid og dermed begrense arbeidsledigheten. Et annet viktig argument for Holtermann Knudsen var at saken i seg selv bidro til å bygge ut arbeiderbevegelsen; kampen for normalarbeidsdagen ville fremme organisering av arbeidere og styrke fagforeningene og deres slagkraft. Arbeidermøtet vedtok en resolusjon til regjeringen om 10-timers normalarbeidsdag, og åtte timers arbeidsdag for læregutter.
Placeholder image Xylografi av Christian Holtermann Knudsen fra 1890-årene.

Arbeidermøtets vedtak representerte noe nytt. Selv om kravet foreløpig var 10-timers arbeidsdag for alle fabrikk- og håndverksarbeidere, ble nå også åttetimersdagen nevnt – riktignok bare for læregutter. Uttalelsen var heller ingen bønn til arbeidsgiverne og myndighetene. Den rettet seg direkte til arbeiderne. Dette representerte en radikalisering og en holdningsendring. Arbeiderne måtte selv kjempe fram endringer gjennom egen organisering og styrke. Det var ikke tilstrekkelig å appellere til myndigheter og arbeidsgivere om å bli tilgodesett med innrømmelser.


Kravet om åtte timers normalarbeidsdag var en internasjonal kampsak. I alle de skandinaviske landene ble det utgitt pamfletter som støttet opp om dette.


Kravet om åttetimersdagen var en av flere koordinerte kampsaker i de norske, svenske og danske arbeiderbevegelsene, alt fra den første fellesskandinaviske arbeiderkongressen i Gøteborg i 1886. Denne kongressen besluttet å arbeide av all kraft for innføring av åttetimersdag i alle fag hvor det lot seg gjøre og uttalte dessuten at det var statens plikt å lovfeste arbeidsdagens lengde.
Arbeidere ved Arthur Mathiesens Bruk (Fredrikstad Dampsag og Høvleri), ca. 1880.


Arbeiderkommisjonen av 1885

Spørsmålet om lovfestet normalarbeidsdag ble også tatt opp i arbeiderkommisjonen, som ble opprettet av norske myndigheter i 1885 etter initiativ fra unionskongen Oscar II. Kommisjonen skulle i første rekke drøfte arbeidervern og fabrikktilsyn og ikke normalarbeidsdagen, men saken kunne ikke ignoreres og kom til å bli det største stridsemnet innad i kommisjonen. Fagforeningenes Centralkomité hadde på grunnlag av uttalelsen fra arbeidermøtet i 1885 utarbeidet et forslag til arbeidervernlov med 10-timers normalarbeidsdag. Arbeiderkommisjonen delte seg i flere fraksjoner og la fram en innstilling om saken i desember 1887. Venstre- og arbeiderrepresentantene i kommisjonen ville ha lovfestet normalarbeidsdag, mens et konservativt mindretall var uenig. I tillegg til mulige økonomiske konsekvenser, mente motstanderne at en slik lov ville være et alvorlig inngrep i den enkelte arbeiders personlige frihet til å inngå avtaler med arbeidsgivere.


Fabrikktilsynslov – men uten normalarbeidsdag


Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Allerede på stiftelsesmøtet ble normalarbeidsdagen programfestet. Trykk på bildet for å lese dokumentet i pdf-format


Arbeiderpartiets stiftelseslandsmøte i Arendal i 1887 programfestet innføring av en arbeidervernlov med normalarbeidsdag, men lengden på arbeidsdagen ble ikke konkretisert. En maksimalarbeidsdag på åtte timer kom på Arbeiderpartiets program i 1891.

Blant arbeidsgiverne og i de andre partiene var spørsmålet om normalarbeidsdagen omstridt. Mens Arbeiderpartiet kjempet for, var arbeidsgiverne og Høyre klart imot. Innad i Venstre var det motstridende holdninger. Selv om Venstres representanter i Arbeiderkommisjonen opprinnelig hadde reist spørsmålet om normalarbeidsdag, viste det seg at Venstre-regjeringen og venstreflertallet i Næringskomiteen droppet saken i det endelige lovforslaget. Årsaken var frykt for at spørsmålet om normalarbeidsdagen kunne komme til å splitte partiet. Arbeiderrepresentantene og den radikale fløyen i Venstre var for, mens den delen som representerte arbeidsgivere stort sett var imot vidtgående reformer med økonomiske konsekvenser.

På bakgrunn av innstillingen fra Arbeiderkommisjonen vedtok Stortinget i 1892 en fabrikktilsynslov. Loven hadde en rekke viktige bestemmelser – men ingen om normalarbeidsdag for voksne arbeidere.



Litteratur og kilder

Katrine Vibe, Staten og normalarbeidstiden 1885-1919, Hovedoppgave i historie, Bergen 1978.
Forhandlinger ved det tredie norske arbeidermøde afholdt i Kristiansand 2den – 6te August 1885, Kristiania 1885.
AFL, Skandinaviske arbeiderkongresser. Beslutninger og resolutioner, Kristiania 1906.
Einar Terjesen, Sosialisme og demokrati. Målet og veien for norske sosialdemokrater. (pdf) , Arbeiderhistorie 2014, 2014.




Tidslinje - 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 - 8











Publisert 22.10.2020, første gang 23.04.2019.