Åttetimersdagen

1890

I løpet av den tiden Arbeiderkommisjonen av 1885 hadde diskutert spørsmålet om 10-timers normalarbeidsdag, var kravet definitivt blitt utdatert innenfor arbeiderbevegelsen – både nasjonalt og internasjonalt. På sin kongress i St. Louis i desember 1888 besluttet den amerikanske fagorganisasjonen American Federation of Labor å fremsette et krav om lovfestet åttetimersdag den 1. mai 1890.
Placeholder imageArbeiderpartiets første 1. mai-merke fra 1892.

Den internasjonale arbeiderkongressen som var samlet i Paris i juli 1889 sluttet seg til de amerikanske planene. Kongressen vedtok at arbeiderbevegelsen i alle land skulle rette et krav til myndighetene om lovfestet åttetimersdag 1. mai 1890. Paris-kongressen etablerte også Den annen internasjonale, som kom til å videreføre åttetimersdagen som en sentral kampsak.


Fire tusen demonstrerte for åttetimersdag i Kristiania

Paris-kongressen i 1889 hadde altså kjørt fram åttetimersdagen som en samlende, internasjonal kampsak med 1. mai som felles demonstrasjonsdag, og 1. mai 1890 skulle komme til å innlede en ny fase for den norske arbeiderbevegelsen. For første gang tok arbeiderbevegelsen sin egen kampdag – 1. mai – i bruk. Og demonstrasjonen var klar i sin tale. Den eneste parolen var «Normalarbeidsdag 8 timer». Nærmere 4 000 arbeidere deltok i et demonstrasjonstog som gikk fra Youngstorget til Tullinløkka. Der talte Arbeiderpartiets leder, Christian Holtermann Knudsen, til de fremmøtte. Han la vekt på at demonstrasjonen skulle gjentas hver 1. mai inntil det var skapt en så sterk opinion i landet at myndighetene måtte bøye seg og lovfeste normalarbeidsdagen. Foruten i Kristiania, var det også 1. mai-demonstrasjoner i Kristiansand og Vikersund.


Placeholder imageForsiden av Social-Demokratens 1. mai-utgave fra 1890. Trykk på bildet for å lese hele (pdf)


Felles skandinavisk kamp

I august 1890 kom den tredje skandinaviske arbeiderkongressen sammen i Kristiania. Kongressen fulgte opp demonstrasjonen fra 1. mai: Åtte timers arbeidsdag var det viktigste av alle krav som arbeiderne stilte til det eksisterende samfunnet. Saken gikk utover det å bedre arbeidernes dagsaktuelle situasjon; den var også sentral i kampen for å forberede og påskynde arbeiderklassens sosiale og politiske frigjøring. Kongressen oppfordret derfor alle Skandinavias arbeidere til å sette spørsmålet øverst på dagsordenen. Åttetimersdagen burde lovfestes, og staten og kommunene burde innføre denne for sine egne ansatte arbeidere. Videre skulle kravet om åttetimersdag fremmes ved alle valg. Men kongressen trakk samtidig fram at det neppe var utsikt til at den borgerlige staten i nær framtid kunne tvinges til å innføre denne reformen. Derfor måtte arbeiderne selv «i direkte kamp med kapitalen» gjennomføre og sikre åttetimersdagen.

Økt oppslutning om 1. mai-demonstrasjonene

Placeholder image1. mai-demonstrasjon i Kristiania i 1908 passerer Youngstorget. Vi ser at åttetimersdagen er på plakaten.


I 1891 hadde oppslutningen om 1. mai-demonstrasjonen – og dermed kravet om åttetimersdagen – vokst betraktelig. Nå sluttet arbeiderne i Bergen, Trondheim, Arendal, Skien og Hønefoss seg til. Kravet om åttetimersdag sto også sentralt på det femte norske arbeidermøtet i Drammen i juli 1891. Christian Holtermann Knudsen oppfordret arbeiderne til å legge all sin energi i å organisere seg faglig. Åttetimersdagen kunne best vinnes og sikres gjennom en kraftig fagorganisasjon. Selv om Knudsens forslag ble forkastet, vedtok møtet enstemmig en resolusjon som 1) oppfordret alle landets arbeidere til å organisere seg i fag- og arbeiderforeninger og der arbeide for en forkortelse av arbeidstiden, 2) pekte på at åttetimersdagen burde garanteres ved lov, og 3) framholdt at staten og kommunene pliktet å gjennomføre en slik reform for sine arbeidere. Også Arbeiderpartiets landsmøte i august dette året programfestet åtte timers normalarbeidsdag.

Slik satte arbeiderbevegelsen i 1891 opp framgangsmåten i arbeidstidsspørsmålet for årene framover: på den ene siden å forkorte arbeidstiden mest mulig gjennom faglig kamp og avtaler med arbeidsgiverne, og på den andre siden å agitere for en overordnet målsetting om lovfestet åtte timers arbeidsdag.

Placeholder imageForsiden av Første-Mai-Bladet fra 1896, som ble utgitt av Arbejderpartiets agitasjonsklub. Trykk på bildet for å lese hele utgaven. (pdf)




Litteratur og kilder

Protokoll des Internationalen Arbeiter-Kongresses zu Paris. Abgehalten vom 14. bis 20. Juli 1889, Nürnberg 1890. Aftenposten 1. mai 1890. Social-Demokraten 4. mai 1890.
AFL, Skandinaviske arbeiderkongresser. Beslutninger og resolutioner, Kristiania 1906.
Oversigt over Det forenede norske arbeiderpartis virksomhet fra august 1890 til 1891. Social-Demokraten 1. august 1891.
Forhandlinger ved det femte norske arbeidermøde afholdt i Drammen 11te-15de Juli 1891, Drammen 1892.

Arbarks nettutstilling om 1. mai; https://www.arbark.no/Utstilling/1mai/1mai01.htm

Album med merker, faner og bilder på Digitaltmuseum; https://digitaltmuseum.no/021098320373/attetimersdagen




Tidslinje - 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 - 8












© http://www.arbark.no