Åttetimersdagen

1915


Forut for stortingsvalget i 1912 hadde Venstre programfestet en udefinert normalarbeidsdag, mens Arbeiderdemokratene og Arbeiderpartiet begge gikk inn for åttetimersdagen. Samtidig hadde den radikale retningen innenfor arbeiderbevegelsen – som vokste fram fra 1911 – inntatt en utålmodig og aksjonsrettet holdning til kravet om åttetimersdag. Den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm høsten 1912 hadde som vanlig åttetimersdag på programmet.

Placeholder imageGruvearbeidere, ca. 1915.




Kongressen vedtok en uttalelse som stadfestet tidligere kongressvedtak i saken. Fremdeles ble det skissert en parallell framgangsmåte via overenskomster og lovfesting. Men det kom også et forvarsel om at det fantes en tredje mulig vei til åttetimersdagen utover tariffesting og lovgivning – nemlig direkte aksjon. Den syndikalistiske Spjærøy steinhuggerforening i Østfold sendte inn et forslag om at arbeiderne i Norge, Sverige og Danmark selv skulle innføre åttetimersdag fra 1. mai 1914.


Placeholder imageLO ga i 1913 ut en oversikt over arbeidstidens lengde i håndverk og industri. Trykk på bildet for å lese hele. (pdf)


Stortingsflertall for normalarbeidsdag

Etter stortingsvalget i 1912 var et flertall av representantene valgt inn på programmer som lovde normalarbeidsdag. I 1915 kom det derfor en ny lov om arbeiderbeskyttelse som innførte en normalarbeidsdag på ti timer og begrenset den ukentlige arbeidstiden til 54 timer. Men dette betydde i praksis lite for arbeiderne. 10-timersdagen var for lengst et utdatert krav. Flesteparten av de arbeiderne som kom inn under loven hadde allerede oppnådd denne arbeidstidsreduksjonen, eller de jobbet bare to–tre timer mer per uke. I tillegg var en del arbeidere med spesielt lang arbeidstid, som skiftarbeidere i papir- og tremasseindustrien og håndverkere, unntatt fra loven. Bedriftene fikk også mulighet til å utsette arbeidstidsforkortelsen til 1920.


Placeholder imageKarikatur tegnet av Jens R. Nilssen, hentet fra Hvepsen, nr. 7, 1913.


Placeholder image10-timersdagen ble fastslått i den nye loven om arbeiderbeskyttelse av 18. september 1915.
Mer prinsipiell enn praktisk betydning

Til tross for at mange allerede hadde 10-timersdagen, har historikeren Edvard Bull pekt på at loven fra 1915 var prinsipielt viktig. For første gang satte Stortinget begrensninger for hvor lenge arbeidsgivere kunne forlange at voksne mennesker skulle arbeide. På borgerlig side var motstanden brutt ned. Venstre var programforpliktet til å gå inn for normalarbeidsdag. Selv Høyre argumenterte ikke lenger med noen større kraft på det prinsipielle planet. Diskusjonen dreide seg hovedsakelig om hvor lang normalarbeidsdagen skulle være, og ikke hvorvidt det skulle være normalarbeidsdag overhodet. Dermed hadde den endelige lovfestingen av åttetimersdagen rykket et skritt nærmere.


I årene etter 1915 fortsatte arbeidstidsnedsettelsene gjennom tariffavtalene. I 1917 oppnådde rundt 40 000 arbeidere å få arbeidstiden forkortet med fire timer ukentlig. I papirindustrien ble åtte timers skift tariffestet uten konflikt, og for enkelte innebar dette en nedkorting av arbeidstiden på opptil fire timer per dag! Kommunearbeiderne i Kristiania fikk åttetimersdag. Visse faggrupper fikk også åttetimersdag gjennom særlovfesting. For eksempel fikk bakerne 48-timers arbeidsuke ved lov av 5. juni 1918.

Litteratur og kilder

Protokoll och berättelser vid 8de skandinaviska arbetarekongressen i Stockholm den 2-5 september 1912, Stockholm 1913.
Edvard Bull, Arbeidervern gjennom 60 år, Oslo 1953.
Gunnar Ousland, Fagorganisasjonen i Norge. Fra avmakt til stormakt 1870-1920, bind 1, Tiden Oslo 1949.
Katrine Vibe, Staten og normalarbeidstiden 1885-1919, Hovedoppgave i historie, Bergen 1978.




Tidslinje - 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 - 8












© http://www.arbark.no