Åttetimersdagen

1918


Under første verdenskrig skjedde det et internasjonalt revolusjonært oppsving. I Norge kom dette til uttrykk gjennom økt radikalisering og oppslutning om en utenomparlamentarisk aksjonslinje. Etter revolusjonene i Russland våren og høsten 1917 ble denne trenden forsterket.

Placeholder imageKarikatur tegnet av Otto Hjort, hentet fra Hvepsen, nr. 16, 1918.


Blant annet oppsto det en arbeiderrådsbevegelse i Norge vinteren 1917–1918, og den radikale opposisjonen i Arbeiderpartiet vant flertall og tok over ledelsen av partiet våren 1918. Samtidig pågikk det full borgerkrig mellom revolusjonære «røde» og borgerlige «hvite» styrker i nabolandet Finland. Med kraft lanserte den norske arbeiderrådsbevegelsen nå en ny vei for å vinne åttetimersdagen. Arbeiderklassen skulle ta saken i egne hender og innføre åttetimersdagen gjennom direkte aksjon den 2. mai 1918.





Med militæret i bakhånden...

Både regjeringen og arbeidsgiverne var bekymret for den varslede aksjonen. Statsministeren hadde gitt arbeidsgiverne garantier om at militært personell kunne bli satt inn dersom det oppsto uroligheter den 2. mai eller senere. Arbeidsgiverforeningen (NAF) var fremdeles motstander av åttetimersdagen – særlig hvis arbeiderne tiltvang seg dette gjennom revolusjonær aksjon. LO-ledelsen var imot aksjonen, men den var presset av de radikale kreftene innad i arbeiderbevegelsen og måtte komme på offensiven.


Placeholder imageNorsk arbeidsgiverforening advarte mot aksjoner og forlangte at alle LO-forbund skulle pålegge sine medlemmer å overholde den tariffestede arbeidstiden – også etter 2. mai 1918.


Ledelsen i LO og NAF hadde dermed et felles mål om å begrense den direkte, utenomparlamentariske aksjonslinjen. Og i et forsøk på å vinne initiativet i saken rettet LO-sekretariatet i slutten av april 1918 et krav om lovfestet åttetimersdag til regjeringen og Stortinget. Begrunnelsen var den vanskelige forsyningssituasjonen i landet; som følge av krigen hadde forsyningssituasjonen blitt prekær, og arbeiderne maktet ikke å holde ut de lange arbeidsdagene.


Begrenset oppslutning om aksjonene

Aksjonen for å ta åttetimersdagen skulle vise seg å få begrenset oppslutning. Ifølge Arbeidsgiverforeningens oversikter var oppslutningen stor i Trondhjems-distriktet, mens arbeiderne i Kristiania ikke fulgte opp. I den elektrokjemiske industrien ble det aksjonert ved tolv bedrifter – inkludert Norsk Hydros anlegg på Rjukan og Notodden. I landet for øvrig ble det gjennomført aksjoner ved seks bedrifter i jernindustrien, to bergverk, én trevarebedrift og to bedrifter i papir- og tremasseindustrien. Ved fabrikkene i Odda ble det også aksjonert. Der tok arbeiderne åttetimersdagen fra den 27. mai 1918, men i løpet av kort tid var de fleste aksjonene over, og den gamle arbeidstiden sto fast.


Placeholder imageArbeiderne ved Norsk Hydros fabrikker på Såheim, Rjukan, var blant dem som aksjonerte. Bildet er fra salpeterpakkeriet i 1912.



Placeholder imageDepartementet for sociale saker ba i 1918 LO uttale seg om konsekvensene av en nedsettelse av arbeidstiden til åtte timer.

Fremdeles hadde regjeringen vanskelig for å ta stilling til spørsmålet om lovfesting av åttetimersdagen. Den politiske situasjonen var spent, og det kunne dermed være farlig å avvise LOs krav om en lovendring. Samtidig var motstanden fra arbeidsgiversiden ennå forholdsvis sterk, og det fantes få argumenter for å gjennomføre åttetimersdagen som et øyeblikkelig krisetiltak. Lovproposisjonen som ble framlagt for Stortinget ble derfor det historikeren Edvard Bull har kalt et skrøpelig kompromiss. Den 14. august 1918 ble det vedtatt en midlertidig lov som ga regjeringen adgang til å innvilge åttetimersdag for enkeltbedrifter etter særskilt søknad. Arbeiderne ved en rekke bedrifter søkte Sosialdepartementet om åttetimersdagen, og noen fikk den innvilget. Men da departementet etter tre måneder hadde mottatt mer enn 1500 søknader, var det ikke lenger mulig å behandle alle. Saksbehandlingen havarerte, og alt i alt fikk den midlertidige loven få praktiske følger.



Placeholder imageSvar til departementet fra Sekretariatet for Arbeidernes faglige Landsorganisation, datert 29. mai 1918.Trykk på bildet for å lese hele. (pdf)





Litteratur og kilder

Øyvind Bjørnson, På klassekampens grunn, Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 2, Oslo 1990.
Edvard Bull, Arbeidervern gjennom 60 år, Oslo 1953.
Per E. Hem, Megleren. Paal Berg 1873–1968, Oslo 2012.
Paul Knutsen, Korporatisme og klassekamp. Studier i forholdet mellom Norsk Arbeidsgiverforening, fagbevegelsen og statsmakten, 1915-1928, UiO 1993.
Finn Olstad, Med knyttet neve 1899-1935, bind 1 i LOs historie, Oslo: Pax 2009
Gunnar Ousland, Fagorganisasjonen i Norge. Fra avmakt til stormakt 1870-1920, bind 1, Tiden Oslo 1949.




Tidslinje - 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 - 8












© http://www.arbark.no