Intervju med forfatter Hallvard Notaker om arbeidet med 22. juli-samlingen og boken «Arbeiderpartiet og 22. juli».

Foto: Harald Medbøe / Aschehoug

Hallvard Notaker (f. 1976) har doktorgrad i historie fra Universitetet i Oslo og er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier. Han har utgitt 22. juli og Arbeiderpartiet. I løpet av arbeidet brukte han 22. juli-samlingen ved Arbark.
Han har tidligere utgitt bl.a. Høyres historie 1975-2005: Opprør og moderasjon (2012) og Amerikansk valgkamp: Image, penger og moderne politikk (2016). Her følger et intervju om boken og hans bruk av 22. juli-samlingen ved Arbark.



Hva mener du samlingen gir til AUF og AP? Hva tror du den kan bli brukt til av partiet selv?

Alle samfunnsinstitusjoner er avhengig av å dokumentere sin historie for sin egen del, men også fordi de er del av Norge. De trenger ordentlige arkiver. Det vil gi dem muligheten til å være en aktiv part i det andre skriver om historien. Hvis man ikke dokumenterer sine handlinger og aktiviteter, blir man sjeldnere den som handler i historiske framstillinger.

22. juli berører Ap og AUF på mange ulike vis og på ulike plan. Det å ha mye materiale på et sted – en samling – gjør det enklere å beholde minnet av kraften terrorangrepet hadde og har på tvers av organisasjonenes ulike ledd i hele Norge.


Tror du AUF og Ap vil oppfatte samlingen forskjellig?

Det er forskjellige syn på og erfaringer tilknyttet 22. juli i hele Ap og hele AUF. Det er ikke noe helt enhetlig syn. Så det vil nok ikke være et enhetlig syn på samlingen. Samlingen kan være med på å besvare ulike spørsmål som gir ulike svar.


Hva mener du materialet kan brukes til av andre forskere? Andre prosjekter samlingen kan være med på å gi stoff til?

Jeg håper på at andre stiller spørsmål jeg ikke tenkte på. Jeg er sikker på at det kommer. Over tid vil man trolig se hva slags effekt 22. juli har på politikkområder som integrering/innvandring, beredskap og antirasisme.


Hvordan mener du Arbark som arkivinstitusjon kan forvalte samlingen best mulig? Her skal vi ivareta personvern samtidig som 22. juli er et forskningsemne. Hvordan kan vi respektere den tragedien terrorangrepet var gjennom en hensiktsmessig forvaltning av materialet?

Da jeg påtok meg prosjektet med å skrive boken var det et krav fra min side at materialet ble avlevert til Arbark. Jeg som forsker ville da ha tilgang til materialet gjennom en nøytral part. Det var blant annet viktig for min integritet som forsker. Det er store mengder materiale om sårbare personer, det er viktig at det forvaltes kompetent. Et rent overordnet poeng for meg som historiker er at viktige kilder havner i arkivinstitusjoner, der har man en kompetent bevaring.

Samtidig gir det meg som forsker best mulig rammer for å bruke materialet ansvarlig. Arkivering og tilgjengeliggjøring gjennom arkivinstitusjoner avgjørende for det.

Etter hvert som tiden går vil erfaringen med 22. juli bli mindre fersk eller rå. Da kan varsomheten bli mindre. Det er likevel viktig at arkivene da ikke senker standarden før loven og/eller ulike klausulavtaler gir den lov til det. Her kommer den arkivfaglige kompetansen inn i bildet, at man følger de yrkesetiske retningslinjene.

I sum er digitale kilder et gode for historikerne. Det er fordeler og ulemper med dem, som at det er færre lange og «levende» brev, men flere korte meldinger. Så sant man klarer å ta vare på e-poster og en del tekstmeldinger, mener jeg at historikeren kommer ut i pluss. Man kan lettere dokumentere kronologi og se hvem som kontaktet hvem. Alle «småkildene» gjør det lettere å forstå konteksten til «større kilder», slik som publisert materiale og de brevene som fortsatt skrives.

En utfordring kan være at personene man studerer blander det private og jobbrelaterte i e-poster osv. Her kan det bli en sammenblanding, men det fanges heldigvis opp av personvernreglene som forvaltes av arkivet.

Man er også avhengig av en viss flaks. Personer man forsker på må ha klart å arkivere noe, faktisk tatt seg tid til det. Det er for eksempel noe vanskelig med SMS-arkivering. Men det er selvsagt ikke nytt, slik er det i enda større grad med papirarkiv: Noen må ha tatt seg bryet med å putte dokumentet i en mappe.


Hva mener du er det viktigste boken forteller?

Jeg skriver politisk historie, men prøver å beholde blikket for det dypt menneskelige. 22. juli er først og fremst livets største katastrofe for mange av våre medborgere. Det har vært viktig for meg at dette ikke forsvinner i drøfting av politiske prosesser.

Mer faglig som politisk historiker har jeg forsøkt å komme med en analyse som jeg håper kan ha nytte også utover mitt tema. Jeg prøver å vise hvordan Arbeiderpartiets håndtering av 22. juli henger sammen med partiets doble identitet. På den ene siden står det nært knyttet til Norge som moderne stat og dens vekt på bred konsensus. Samtidig er partiet arbeiderbevegelsens politiske arm, hele dens mening er konfrontasjon med andre politiske syn. På papiret skal ikke disse to sidene ved identiteten klare å eksistere sammen, men i praktisk politikk har det ofte vist seg å gå.. Det mener jeg det ikke gjorde 22. juli. Det ble vanskelig å ha konsensus og konfrontasjon under samme tak. De to elementene gnisset mot hverandre.


Hva står vi igjen med ti år etter 22. juli 2011?

Det viste seg å være vanskelig å bli enige i Norge om hvilke ord man skulle sette på det som hadde hendt.