Den spanske borgerkrig - De frivillige
Den spanske borgerkrig
Johan Wilhelm Willi Midelfart, Drept gate, Madrid (1936). Nasjonalgalleriet
Willi Midelfart var kanskje den mest agitatoriske av trettitallets sosialt engasjerte malere. Som et høydepunkt i hans malerkunst regnes maleriene fra den spanske borgerkrig. Midelfart tegnet skisser på stedet, men bearbeidet senere komposisjonene.Foto: Nasjonalgalleriet
Fra mange land kom det frivillige til Spania for å kjempe sammen med folkefronten mot opprørerne. Det skyldtes ikke bare medfølelse med det spanske folk, men også at borgerkrigen var en del av den store kampen mot krig og fascisme i Europa. Folkefronten kjempet i virkeligheten ikke bare mot de reaksjonære kreftene i sitt eget land, men også mot det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland. Disse landene støttet opprørerne både med våpen og militært personell.
De vestlige demokratiene forholdt seg nøytrale eller la hindringer i veien for solidaritetsarbeidet. De ønsket ingen konflikt med stormakten Tyskland. Det gjaldt også de landene hvor arbeiderbevegelsen hadde regjeringsmakt, deriblant Norge. Selv om den internasjonale arbeiderbevegelsen vedtok støtteerklæringer til fordel for folkefronten, førte de nasjonale interessene til at det ble gitt relativt beskjeden praktisk hjelp. Bare Sovjetunionen støttet spaniernes forsvarskamp med våpen og rådgivere.
De vestlige demokratiene forholdt seg nøytrale eller la hindringer i veien for solidaritetsarbeidet. De ønsket ingen konflikt med stormakten Tyskland. Det gjaldt også de landene hvor arbeiderbevegelsen hadde regjeringsmakt, deriblant Norge. Selv om den internasjonale arbeiderbevegelsen vedtok støtteerklæringer til fordel for folkefronten, førte de nasjonale interessene til at det ble gitt relativt beskjeden praktisk hjelp. Bare Sovjetunionen støttet spaniernes forsvarskamp med våpen og rådgivere.
Johan Wilhelm Willi Midelfart, Drept gate (1936). Nasjonalgalleriet
Willi Midelfart var kanskje den mest agitatoriske av trettitallets sosialt engasjerte malere. Som et høydepunkt i hans malerkunst regnes maleriene fra den spanske borgerkrig. Midelfart tegnet skisser på stedet, men bearbeidet senere komposisjonene.Foto: Nasjonalgalleriet
Foto:
I ettertid har det vært en diskusjon om Sovjetunionens innsats og Stalins motiver, men i samtiden var Sovjetunionen det eneste landet som støttet den spanske republikken og den internasjonale arbeiderbevegelsen i kampen mot de reaksjonære kreftene. Sovjetunionen ble betraktet som en del av arbeiderbevegelsen ikke bare av kommunister, men også langt inn i Arbeiderpartiet.
Fordi arbeiderbevegelsen sto alene i sin støtte til folkefronten, fikk borgerkrigen en symbolsk betydning som ikke ble mindre ved at krigen nok en gang demonstrerte motsetningen mellom nasjonale interesser og internasjonal solidaritet innad i bevegelsen.
Arbeiderbevegelsen støttet folkefronten først og fremst med humanitær hjelp finansiert med innsamlede midler. For enkelte var dette ikke nok. De tok skrittet fullt ut og valgte selv å delta i kamphandlingene.
De frivillige hadde ulike motiver for å delta i krigen på folkefrontens og republikkens side. For de fleste var det nok viktig at de ved å delta ikke bare viste medfølelse med det spanske folk, men at de selv deltok solidarisk i den internasjonale kampen mot Europas mest reaksjonære krefter og for frihet og rettferdighet. Borgerkrigen var ikke Spanias kamp alene, men hele arbeiderklassens kamp, og dermed også deres egen kamp. Den norske høyresidens sympati for opprørerne bare bekreftet dette.
Samtidig vakte overgrepene mot det spanske folk en dyp og ekte moralsk indignasjon. For mange var dette også overgrep mot ens egen verdighet og selvrespekt. Å reise til Spania for å kjempe var noe en måtte gjøre. Vi vet likevel lite konkret om hvorfor den enkelte reiste. Å ønske å delta er en ting, det å faktisk reise er noe annet.
Samtidig vakte overgrepene mot det spanske folk en dyp og ekte moralsk indignasjon. For mange var dette også overgrep mot ens egen verdighet og selvrespekt. Å reise til Spania for å kjempe var noe en måtte gjøre. Vi vet likevel lite konkret om hvorfor den enkelte reiste. Å ønske å delta er en ting, det å faktisk reise er noe annet.
Johan Wilhelm Midelfart, Refugas i Madrid (1936). Nasjonalgalleriet.
Willi Midelfart var kanskje den mest agitatoriske av trettitallets sosialt engasjerte malere. Som et høydepunkt i hans malerkunst regnes maleriene fra den spanske borgerkrig. Midelfart tegnet skisser på stedet, men bearbeidet senere komposisjonene.Foto: Nasjonalgalleriet
I alt skal over 59 000 utlendinger ha deltatt i de internasjonale brigadene på folkefrontenes side under borgerkrigen. (I tillegg fantes frivillige på opprørernes side, også fra Norge, men de fleste utlendingene her var militært personale fra Italia og Tyskland.) Anslagsvis 20 prosent av de frivillige ble drept. De største kontingentene frivillige utlendinger kom fra Tyskland og Italia. Det var folk som av ulike grunner hadde forlatt sine hjemland og som sterkere enn de fleste andre følte solidariteten med den spanske arbeiderklassen, og at kampene i Spania var deres egen kamp for frihet og rettferdighet. De ønsket å ramme Berlin og Roma gjennom Spania.
Hvor mange som kom fra Norge er usikkert, men historiker Arve Kvaløy kjenner identiteten til 225 og anslår det totale tallet frivillige til å være 255. I tillegg reiste helsepersonell, sivile hjelpearbeidere og flere journalister fra Norge til Spania under borgerkrigen. De aller fleste norske frivillige kom fra arbeiderklassen, og blant de vi kjenner navnet til utgjorde sjøfolk og håndverkere den største gruppen. Dette kan skyldes en utstrakt rekruttering blant bygningsarbeidere, og at mange som ønsket å reise til Spania for å delta i kamphandlingene, oppga sjømann som yrke for å få pass og for å kunne krysse grensene i Europa uten å bli stoppet. Gjennomsnittsalderen var, i følge Kvaløy, 29 år. Så langt han har funnet ut var knapt 23 prosent medlemmer av Norges Kommunistiske Parti eller partiets ungdomsorganisasjon, mens det store flertallet enten var partiløse eller hadde ukjent partimedlemskap.
Det var forbudt å verve frivillige til borgerkrigen. Etter rassiaen ble Ottar Lie og flere andre ble stilt for retten, men dom falt aldri. Tegning i Klassekampen 29. januar 1938.Foto: Arbark
De første internasjonale brigadene ble etablert i oktober 1936 og deltok en måned senere under det blodige forsvaret av Madrid. Her deltok også noen få nordmenn. Senere kjempet brigadene i alle de store slagene, blant annet ved Brunete (pdf) og ved Ebro (pdf). De fleste utlendingene ble sendt hjem i slutten av 1938, men enkelte ble igjen til nederlaget i 1939 og ble senere internert i leire i Frankrike. Mange av dem forsvant senere under utrenskningene i Sovjetunionen eller ble henrettet da Tyskland okkuperte Frankrike. Andre satt i Francos fangeleire og ble senere utlevert. I 1995 ble alle utlendinger som fortsatt var i live tildelt spansk statsborgerskap.
De internasjonale brigadene var organisert og rekruttert gjennom Den kommunistiske internasjonalen (Komintern). I Norge var det folk innen NKP som administrerte vervingen.
De internasjonale brigadene var organisert og rekruttert gjennom Den kommunistiske internasjonalen (Komintern). I Norge var det folk innen NKP som administrerte vervingen.
Etter 17. mars 1937, da det ble forbudt å la seg verve til kamphandlinger i Spania, var virksomheten illegal og ble fra tid til annen stanset av politiet, uten at noen senere ble straffeforfulgt. Som regel reiste de frivillige som sjøfolk til Frankrike hvor de ble smuglet over grensen (pdf) til Spania.
Det var forbudt å verve frivillige til borgerkrigen. Etter rassiaen ble Ottar Lie og flere andre ble stilt for retten, men dom falt aldri. Tegning i Klassekampen 29. januar 1938.Foto: Arbark
I september 1938 besluttet den spanske regjeringen å oppløse de internasjonale brigadene og sende de utenlandske frivillige hjem. Det var et siste desperat, men forgjeves forsøk på å oppnå støtte fra de vestlige demokratiene og på å få fjernet de tyske og italienske troppene som deltok på den andre siden.
En stor delegasjon norske frivillige kom med båt til Bergen 25. november og fikk en stor mottakelse. I Oslo ble de frivillige hyllet på et stort møte i Folkets Hus hvor både folk fra Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet talte. Dette var en av de ytterst få gangene et slikt fellesarrangement var mulig å gjennomføre.
En stor delegasjon norske frivillige kom med båt til Bergen 25. november og fikk en stor mottakelse. I Oslo ble de frivillige hyllet på et stort møte i Folkets Hus hvor både folk fra Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet talte. Dette var en av de ytterst få gangene et slikt fellesarrangement var mulig å gjennomføre.
De hjemvendte frivillige fotografert på møtet i Folkets Hus 26. november 1938.Foto: Ukjent / Arbark
Tekst: Einar A. Terjesen, 15.03.2004.
Den spanske borgerkrigen
Det norsk-svenske sykehuset i Alcoy
Arbeiderolympiaden
Norske frivillige i borgerkrigen
Utvalgt bibliografi; bøker som kan lånes hos Arbark
Arkivmateriale hos Arbark om borgerkrigen
Publisert 15.10.2020 (første gang 2004)