Kampen for ferie 1890–1940



Fram mot 1890-årene var det knapt noen arbeidere i Norge som hadde ferie. I dag har de fleste arbeidstakere fem ukers ferie. Og de over 60 har en uke ekstra – eller mer. I likhet med arbeidstidsforkortelser er heller ikke ferieordninger noe som har kommet av seg selv. Ferie og ferieutvidelser er kjempet fram gjennom lokale aksjoner, sentrale tarifforhandlinger og ved krav om lovfesting. Her gir vi noen glimt av hvordan feriekampen har foregått – og vi avslutter med noen eksempler på hvordan arbeiderbevegelsens organisasjoner arbeidet for å legge til rette for god bruk av ferietiden.

Placeholder image
Typografer på vei til Storsteinfjell i Lier ca. 1900. Foto: Ukjent/Arbark

Aksjon, tariff og lov

Kampanjen for luft og frihet
Våren 1894 skrev bladet Typografiske Meddelelser følgende: «I byens omegn kan man paa helligdage se de bølgende masser. Det er arbejdsfolk, som benytter sig af den knapt tilmaalte fritid og stjæler sig ud til byens grænser. De maa være tilbage i byen igjen om nogle timer. Men pladsene, hvor de kan slaa sig ned og nyde den dejlige natur, bliver aar for aar mindre. Ejendomsbesidderne – principalerne – indgjærder sine gebeter, og publikum faar lov til at staa udenfor og betragte disse smaa, fredlyste paradiser, der bevogtes af glubske hunde. Ja, endog hver eneste ø ude i fjorden kan man ikke nærme sig, uden at fredslysningens skilt griner en imøde. Hvad under da, at man længter efter en 8 dagers ferie, saa at man kan komme væk fra bylivet og boltre sig i skog og mark, i fjeld og dal, som man selv lyster.»

Typografenes fagblad drev fra inngangen til 1890-årene en regelrett kampanje for åtte dagers betalt ferie for landets typografer og andre trykkeriansatte. De organiserte typografene ble oppfordret til å stille lokale feriekrav og deretter melde resultatet inn til bladet. Arbeidsgivere som innfridde kravene ble rost opp i skyene for sin «humanitet». De øvrige fikk med navns nevnelse kritikk for sin gjerrighet, despotiske herskelyst og manglende omsorg for sine hardt prøvede arbeidere. Typografenes fagforbund mente at tiden foreløpig ikke var inne for å fremme ferie som et sentralt tariffkrav. Sårene fra den opprivende typografstreiken i 1889 var ennå ikke grodd. Men fagbladets kampanje for «luft og frihet» ga resultater; i løpet av 1890-årene hadde et stort antall bedrifter i bransjen gitt sine ansatte åtte dagers betalt ferie.


Ferie i tariffavtalene
Mens det lot seg gjøre å komme til enighet om ferie i enkelte bedrifter, skulle det vise seg vanskeligere å få gjennomslag for feriekrav i fagforbundenes tarifforhandlinger. Norsk litografisk forbund var tidlig ute. I forbundets første landsomfattende tariffavtale fra 1907, ble det innført én ukes ferie for arbeidere som hadde vært ansatt i minst ett år og som ikke hadde «skoftet uten gyldig grund».

Placeholder image
Norsk litografforbund fikk tariffestet én ukes betalt ferie i 1907. Bildet er fra forbundets landsmøte i 1908. (Foto: Ukjent/Arbark)

I verkstedindustrien – som også hadde fått sin første landsomfattende tariffavtale i 1907, skulle det ta lengre tid å få tariffestet rett til ferie. Arbeidsgiverne avviste lenge alle feriekrav, og medlemmene av Arbeidsgiverforeningen fikk forbud mot å innfri lokale feriekrav. Først ved en voldgiftsdom i 1916 fikk arbeiderne i verkstedindustrien – og i en del andre bransjer – fire dagers ferie med full lønn. I 1919 ble det enighet om én ukes betalt ferie, og i 1920 ble dette økt til to.


Placeholder image
Demonstrasjonsfane for 14 dagers ferie. Arbark mangler opplysninger, men trolig er den laget av en bygningsarbeiderforening i 1920-årene. (Foto: Arbark)


Men allerede i 1921 kom det et tilbakeslag. Konjunkturnedgang og arbeidsledighet bidro til at tilkjempede goder ble satt under press. Tariffoppgjøret endte i konflikt når rederne ville kutte sjøfolkenes lønn med 33 %! LO tok ut 120 000 fagorganiserte til streik. Og - arbeidsgiverne «rettet et attentat mot feriebestemmelsene», som LO-formann Ole O. Lian uttrykte det. I flere bransjer ville de vende tilbake til én ukes ferie. Et stykke på vei ble de hørt. En voldgiftsdom i 1922 reduserte antall feriedager i verkstedoverenskomsten fra 12 til 8 arbeidsdager. Det skulle ta 15 år før alle arbeiderne i verkstedindustrien hadde klart å ta igjen det tapte.

Ferie blir lovfestet
I 1918 fikk offentlige tjenstemenn lovfestet rett til sammenhengende ferie i minst 14 dager, og dette var lenge den eneste gruppen arbeidstakere med lovfestet ferie. For LO var nok dette en inspirasjon. En lovfesting kunne forhindre omkamper som følge av konkjunktursvingninger og endret forhandlingsstyrke. Høsten 1921 oppfordret derfor LO Sosialdepartementet til å fremme et forslag om lovfestet to ukers ferie for arbeidere i håndverk, industri og transport.

Men det skulle ta tid å få gjennomslag for dette. Først med vedtaket av Arbeidervernloven av 19. juni 1936 fikk arbeidstakerne lovfestet rett til 9 dagers ferie med lønn. På det tidspunktet hadde mange tariffavtaler fått bestemmelser om 12 dagers betalt ferie, men loven fikk likevel stor betydning for mange. Enda større og mer umiddelbar betydning fikk Ferieloven av 1947, som utvidet industriarbeidernes og store funksjonærgruppers ferie fra 2 til 3 uker.

I 1964 ble retten til ferie utvidet til fire uker, og fra 1976 ble det innført en ekstra ferieuke for arbeidstakere over 60 år. I 1981 kom den såkalte Gro-dagen, som skulle være starten på en ny, lovfestet ferieuke. Slik gikk det ikke, men etter hvert ble den femte ferieuka likevel innført gjennom tariffrevisjonene.


Viktige årstall

1907 – Norsk litografisk forbund får tariffestet én ukes betalt ferie

1916 – En voldgiftsdom gir fire dagers ferie i verkstedindustrien og noen andre bransjer

1918 – Offentlige tjenstemenn får lovfestet rett til sammenhengende ferie i minst 14 dager

1919 – Ferien utvides til én uke i verkstedindustrien og noen andre bransjer

1920 – Ferien utvides til to uker i verkstedindustrien og noen andre bransjer

1922 – En voldgiftsdom kutter ferien fra 12 til 8 dager i verkstedindustrien

1936 – Arbeidervernloven gir lovfestet rett til 9 dagers ferie med lønn

1947 – Ferieloven gir rett til tre ukers ferie

1964 – Lovfestet ferie utvides til fire uker

1976 – Arbeidstakere over 60 år får en ekstra ferieuke

1981 – «Grodagen» lovfestes som start på en femte ferieuke

2000 – Den femte ferieuken avtales under tariffoppgjøret mellom LO og NHO



«Salg» av feriedager?
Placeholder image
Johanne Reutz var økonom og ledet LOs statistiske kontor 1925-1940. (Foto: Ukjent/Arbark)
Økonomen Johanne Reutz ledet LOs statistiske kontor fra 1925 til 1940, og i 1928 ga hun ut et eget hefte kalt «Feriekravet». Her ga hun en grundig framstilling av situasjonen både i Norge og i andre land, og hun ga tydelig uttrykk for hva hun mente: «Feriekravet er et kulturkrav som alle krefter må samles om å føre fram».

Reutz var imidlertid bekymret for en praksis som enkelte forbund hadde gitt seg inn på; de hadde åpnet for at avdelinger og medlemmer fritt kunne avgjøre om ferien skulle tas ut som fritid, eller om den kunne «selges» tilbake til arbeidsgiverne, slik at arbeiderne kunne tjene litt ekstra i ferietiden.

Spørsmålet ble i 1924 brakt inn for LOs representantskap av Drammen og omegns faglige samorganisasjon, som mente at anvendelse av ferie var en «for stor og prinsipiell sak til aa overlates til medlemmenes og avdelingenes tilfeldige avgjørelse».

I dette spørsmålet var det de fagorganiserte arbeidernes fellesinteresser som skulle være styrende – ikke øyeblikkets behov for penger eller bedriftenes påtrykk etter arbeidskraft. Representantskapet påla deretter forbundene å føre nøye kontroll med at medlemmene ikke mottok penger framfor å ta ferie.





Arbeiderbevegelsens gode ferieformer

Ferie i skog og mark – «Turistklubben Gutenberg»
Typografer og en del andre trykkeriarbeidere hadde sikret seg ferie allerede i 1890-årene, og i 1891 opprettet typografene i Kristiania en egen klubb som skulle arrangere turer både i skog og mark og til fjells. Den fikk navnet Turistklubben Gutenberg, og den inviterte til både dagsturer og lengre utflukter – fulgt av fyldige og livlige referater i bladet Typografiske Meddelelser. Klubben skaffet seg etter hvert en hytte i Maridalen, og denne kunne benyttes til både ferieopphold og helgebesøk. Det ble også stiftet en tilsvarende klubb i Bergen, og de to klubbene arrangerte tidvis felles turer. Typografene hadde vært først ute med å kjempe til seg ferie, og kortere og lengre turer med arbeidskamerater var altså en av måtene ferien kunne benyttes på.

Placeholder image
Turistklubben Gutenberg på pinsetur i Nordmarka i 1930. (Foto: Ukjent/Arbark)


Arbeidernes ferie- og studiereise 1928
En helt annen ferieform var blitt forsøkt i 1928. Da dro 500 spente passasjerer på en organisert båttur til Hamburg med den store amerikadamperen "Polonia", som var leid for turen. Dette er den første kjente felles feriereisen for norske arbeidere til utlandet, og turen var arrangert av Oslo Arbeiderparti og Oslo og omegns faglige samorganisasjon i samarbeid med Bennets reisebyrå. I arrangementskomiteen var kjente profiler i norsk arbeiderbevegelse som Arne Paasche Aasen, Haakon Lie og Rolf Gerhardsen.

Placeholder image
Flere tusen var møtt fram da S/S Polonia forlot Oslo havn den 8. august 1928 med kurs for Hamburg. Om bord var fem hundre norske arbeidere som skulle på ferie- og studietur. (Foto: Ruud/Arbark)

8. august 1928 satte S/S "Polonia" kursen mot Tyskland, og flere tusen mennesker var møtt fram på kaia for å vinke farvel. I Hamburg ble de møtt av representanter fra en lokal arbeidernes reiseforening, "Gemeinnütziger Verkehrsverein Hamburg", som hadde ansvaret for oppholdet i land. På programmet sto blant annet en bytur i åpne busser, besøk på Rådhuset og i byparken, en båttur på innsjøen Alster og et besøk i den verdenskjente Hagenbecks dyrepark. En av kveldene var det «Bierabend» med øl- og pølsefest i fagforeningshuset. Etter en ukes tur gikk fornøyde passasjerer i land på kaia i Oslo.

Se egen bildeutstilling om denne reisen her.



Svestad – feriehjem for husmødre
Arbeiderpartiets Kvinneforeningers Feriehjem på Svestad ble åpnet i 1920. Det skal ha vært Carl Jeppesen, en av Arbeiderpartiets grunnleggere, avisredaktør og ordfører som først kom på tanken om et feriehjem for slitne husmødre. Da han og kona Hulda testamenterte sin formue til et feriehjem, ble villaen «Bellevue» på Svestad kjøpt og innredet. Blant bidragsytere var Christian Holtermann Knudsen og grosserer Tollef Bredal. Arbeiderkvinnene samlet dessuten inn betydelige beløp selv.

Placeholder image
Svestad var feriehjemmet til Arbeiderpartiets kvinneforeninger. Hver sommer fikk fem hundre Oslo-husmødre et ferieopphold her. Bildet er fra 1957. (Foto: Arbeiderbladet/Arbark)

Sju kvinneforeninger i Oslo Arbeiderparti sto for driften av det idylliske feriehjemmet. Vedlikehold, vask og stell av eiendommen ble gjort på frivillig basis. For de aller fleste gjestene var oppholdet gratis, mens de som hadde noe bedre økonomi betalte selv. I løpet av tre sommermåneder tok feriehjemmet imot opp til fem hundre Oslo-husmødre og enda var ventelistene lange.

Se egen bildeutstilling om denne reisen her.



Fagforeningenes feriehjem
Hvordan skulle arbeiderne få råd til å feriere? Et viktig hjelpetiltak var fagforeningenes bygging av feriehjem. Nok en gang var typografene først ute med sitt Sæterbråthen på Hadeland, som sto ferdig i 1899. Men snart fulgte flere etter. På det meste skal det ha vært rundt 250 feriehjem med 7000 senger, og mange av dem var organisert i Fagforeningenes feriehjems fellesorganisasjon. De hadde stor betydning, men som følge av bedret økonomi blant de fagorganiserte, ønsker om egne hytter, utenlandsturer etc. kom feriehjemmenes rolle etter hvert til å bli utspilt.

Placeholder image
Innvielse av Skreddersvennenes fagforenings feriehjem Bjørgan på Nesodden i 1921. (Foto: Ukjent/Arbark)

Vil du vite noe om arbeiderbevegelse og ferie i etterkrigstiden også? Se vår nettutstilling om Norsk Folkeferie her.



Litteratur:

Vikseen, Thor: Fra slit i yrke til sol og styrke. Historien om Norsk Folkeferie, LO 2016

Reutz, Johanne: Feriekravet, Landsorganisasjonens statistiske spesialundersøkelser nr. 1/1928

Hegna, Trond: Oslo typografiske forening 100 år, Oslo 1972

LOs meddelelsesblad 1921, s. 136

Typografiske Meddelelser 1890-1900















© 2018 www.arbark.no