Åttetimersdagen

Ved tariffoppgjøret våren 1919 utløp overenskomstene for om lag 72 000 organiserte arbeidere. På et fellesmøte av forbundsstyrene og LO-sekretariatet den 21. november 1918, konkluderte sekretariatet med at «de krav som må reises av alle organisasjoner ved kommende års tariffrevisjon er kravet om 8-timers maksimal arbeidsdag – 48 timer pr. uke.» Under forutsetning av at konjunkturene fremdeles var gode mente sekretariatet at LO måtte sette all kraft inn på å gjennomføre 8-timerskravet.

Arbeidsgiverne gir etter

På grunn av den anspente samfunnssituasjonen førte arbeidsgiverne en bevisst politikk for å svekke arbeiderrådsbevegelsen og aksjonslinjen, og isteden bygge opp under organisasjonslinjen og den sittende LO-ledelsen. Et ledd i denne politikken var å gi innrømmelser i arbeidstidsspørsmålet. I november 1918 koordinerte arbeidsgiverne i Norge, Sverige og Danmark sin holdning i dette spørsmålet. De var nå innstilt på å gi etter og innføre åttetimersdag. Også i flere andre land var det på tale med en nedsettelse av arbeidstiden. Dermed falt et mye brukt argument om hensynet til bedriftenes konkurranse med utenlandske virksomheter bort. I januar 1919 besluttet Arbeidsgiverforeningen å akseptere en nedsettelse av arbeidstiden til 48 timer i uken under den kommende tariffrevisjonen.

Da tarifforhandlingene kom i gang forsøkte arbeidsgiverne likevel å få utsatt virkningen av åttetimersdagen fram til årsskiftet 1920–1921. De ville ha en trinnvis overgang – først fra 54 timers uke til 51 timer og så fra 51 til 48 timer. Men LO holdt fast ved kravet om innføring av åttetimersdag etter hvert som tariffene utløp og ble fornyet. Resultatet ble full seier for arbeiderne.