Åttetimersdagen

1919

Den midlertidige loven fra august 1918 åpnet for å innføre åttetimersdag etter søknad, men et høyt antall søknader kombinert med svært kompliserte behandlingsprosedyrer, skapte store problemer. I november 1918 henvendte derfor Sosialdepartementet seg til en komité som to år i forveien var blitt oppnevnt for å fremme forslag til revisjon av fabrikktilsynslovgivningen.


Placeholder imageKarikatur tegnet av Otto Hjort, hentet fra Hvepsen, nr. 24, 1919.



Komiteen fikk nå et nytt oppdrag; den skulle så raskt som mulig utarbeide forslag til en permanent lovfesting av åttetimersdagen. Begrunnelsen var blant annet at krav fra industriarbeiderne om åttetimersdag i den senere tid hadde «trengt sig sterkt frem i forgrunnen», og at det ville være ønskelig om myndighetene klarte å ta stilling til spørsmålet om åttetimersdagen forut for tariffoppgjøret i 1919. Regjeringen fryktet konflikter dersom denne saken ikke nå ble løst på «en for arbeiderstanden tilfredsstillende måte».


Åttetimersdagen for alle

Komiteen presenterte en innstilling allerede i januar 1919, men innen saken hadde vært gjennom komitébehandling og odelstings- og lagtingsbehandling på Stortinget, var tariffoppgjøret over og åttetimersdagen sikret i virksomheter med tariffavtale. Lovfestingen var likevel av stor betydning. Arbeiderbevegelsens langsiktige mål hadde jo nettopp vært en lovbestemt åtte timers normalarbeidsdag. Når dette endelig ble oppnådd, kunne alle arbeidere – både organiserte og uorganiserte – nyte godt av den økte fritiden som den organiserte arbeiderbevegelsen hadde kjempet fram. Med lovfestingen fikk arbeiderne også større trygghet for at dette godet ikke ville gå tapt i fremtidige tariffoppgjør og i økonomiske nedgangstider.

Åttetimersdagen ble fastslått i lov av 11. juli 1919 nr. 2: Lov om forandringer i og tillegg til lov av 18. september 1915 om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter. Lovforslaget ble behandlet i Odelstinget den 19. juni og i Lagtinget den 2. juli. Loven ble sanksjonert av kongen den 11. juli 1919, og den trådte i kraft den 1. januar 1920.




En del av en internasjonal utvikling

Våren 1919 vant den norske arbeiderbevegelsen fram med sine krav; de borgerlige partiene og arbeidsgiverne kapitulerte. Internasjonalt var bildet det samme. I løpet av 1919 ble åttetimersdag innført i en rekke land, blant annet Danmark, Sverige, Frankrike og Nederland. I tillegg var åttetimersdagen blitt lovfestet i Tyskland og Østerrike året før. Gjennombruddet ble ytterligere slått fast på den første konferansen til International Labour Organisation (ILO) i Washington i november 1919. ILO var blitt opprettet som en del av fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Og ILO-konvensjon nr. 1, som ble vedtatt på konferansen i Washington, fastslo åttetimersdag og 48-timers arbeidsuke som standard i arbeidslivet.




Fritid og frihet

Historikeren Edvard Bull har påpekt at striden om forkortning av arbeidstiden, lovfestet normalarbeidsdag og endelig gjennomføring av åttetimersdagen klargjorde ulike politiske grunnsyn. For de konservative besto «frihet» først og fremst i det at enkeltpersoner kunne utfolde sin egen vilje og sitt eget initiativ uten å bli hindret av staten eller av organisasjoner.



Placeholder imageMed åttetimersdagen oppnådde arbeiderne målet om åtte timers arbeid, åtte timers fritid og åtte timers hvile. Fritiden kunne benyttes på mange måter – for eksempel ved et av fagforeningenes feriehjem. Bildet er fra Viubråten i 1920-årene.


For arbeiderklassen var fritid og en noenlunde trygg økonomi helt uunnværlige ledd i selve begrepet om frihet, og den ville bruke både statens og organisasjonenes makt for å sikre en slik frihet. I løpet av de 30 årene mellom 1889 og 1919 sto disse grunnsynene steilt mot hverandre. Gradvis ble den prinsipielle motstanden mot kortere normalarbeidsdag brutt ned på høyresiden og blant arbeidsgiverne. Men både i 1915 og 1919 kom lovfestingen av normalarbeidsdag etter at arbeiderbevegelsen selv på forhånd hadde kjempet fram omfattende forkortelser av arbeidstiden gjennom tarifforhandlinger.








Litteratur og kilder

Ot. prp. nr. 21 (1919) Om utferdigelse av en lov om forandringer i og tillegg til lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter av 18de september 1915.
J. Friis & T. Hegna, Arbeidernes leksikon, bind 6. Oslo 1936.
Edvard Bull, Arbeidervern gjennom 60 år, Oslo 1953.




Tidslinje - 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 - 8












© http://www.arbark.no