Dødsmarsjene i 1945

Likedan som i Auschwitz gikk det i andre leire. Med Den røde armé foran portene, satte leirkommandantene en etter en i gang evakuering av leirene og forsøkte å slette ut alle spor etter ugjerningene sine. Hundretusenvis av jødiske og andre ofre ble tvunget ut på det ofrene kalte for «dødsmarsjer». Helsetilstanden til de fleste var svært dårlig fra før av. Fangene var underernært og avkreftet fra før.¹ "Det var noe mellom 15 og 20 kuldegrader," skriver Josef Berg. "Ofte vasset vi i snø til knes, det var jo i januar." Mange fanger manglet sko, ingen hadde varme klær, og de fikk ikke næring eller drikke. De som falt og var for svake til å marsjere, ble skutt underveis.²

«Dødsmarsjene» var improviserte og dårlig organiserte. Som regel var det andre leirer som var målene for de marsjerende. Men der de kom var det ikke plass til fangene, og de ble sendt videre til andre leirer. De fra før av svake fangene døde på rekke og rad. Dødstallene er usikre, og eksperter regner med at mellom 250 000 og 375 000 ofre døde eller ble drept under marsjene. Dette svarer til mellom en tredel og halvparten av tallet på internerte i konsentrasjonsleirene i denne siste krigsfasen.³ Josef Berg, som måtte utføre tungt tvangsarbeid i en sementfabrikk i Golleschau utenfor Auschwitz, skriver om dette:

Da vi kom til Sachsenhausen, ville de ikke ta imot oss. Vi måtte dra videre og havnet på Heinckel-verkene som var Sachsenhausens utekommando, på samme måte som Golleschau var utekommando for Auschwitz. … Så kom den siste appellen. Det var rundt tusen mann som hadde marsjert fra Golleschau for snaut to uker siden. Det var 380 igjen. Resten lå igjen som lik langs den veien vi hadde bak oss, de hadde falt sammen av utmattelse, var blitt skutt, hadde sultet eller frosset i hjel.