Norges Kommunistiske Parti - NKP er 100 år
Den 4. november er det 100 år siden Norges Kommunistiske Parti ble stiftet. NKP eksisterer ennå og utgir avisen Friheten hver fjortende dag. Selv om partiet stilte en del lister til stortingsvalget i 2021, ble resultatet bare 301 stemmer på landsbasis.
Foto: Ukjent / Arbark
NKP oppsto da flertallet på Det norske Arbeiderpartis (APs) ekstraordinære landsmøte avviste et ultimatum fra Den kommunistiske internasjonale (Komintern) og ble ekskludert av Internasjonalen. Mindretallet på landsmøtet ville fortsette Komintern-tilknytningen og stiftet umiddelbart NKP.
Fram til 1928 konkurrerte NKP med AP om å bygge opp et masseparti. Den kampen tapte NKP til gangs. NKPs posisjon ble enda verre gjennom Kominterns militante venstrepolitikk i årene som fulgte. Stemplingen av AP-lederne som «sosialfascister» var lite troverdig. Også NKPs forsøk på å bryte ned det etablerte LO-systemet mislyktes. Resultatet ble en markant svekkelse av NKP i fagbevegelsen, der partiet hadde stått sterkest. Parallelt vokste forsvaret av Sovjetunionen fram som NKPs hovedoppgave.
NKPs stilling ble ikke bedre da Komintern fra 1935 skiftet kurs til en samarbeidsorientert folkefrontlinje. Komintern-ledelsen lanserte en fullstendig urealistisk plan om å forene NKP og AP. Det skapte forvirring innad i NKP og falt på steingrunn i AP. Samtidig ble NKPs antifascistiske mobilisering og partiets aktiviteter rettet mot de arbeidsløse stort sett utkonkurrert av AP og LOs parallelle virksomhet.
Peder Furubotn fotografert på 1920-tallet.
Foto: Ukjent / Arbark
Etter ikkeangrepspakten mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen 23. august 1939 var det slutt på NKPs samarbeidsinvitter til AP. Det sovjetiske angrepet på Finland senere samme år utløste beskyldninger om NKPs «nazi-kommunisme» og allmenne oppfatninger om at kommunistene var en fare for Norges sikkerhet.
Etter okkupasjonen av Norge i april 1940 ble NKP, som det første norske partiet, forbudt av tyskerne i august. Det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 forpliktet NKP til å danne en aktiv front i Norge mot okkupantene. Nyttårsaften 1941 ble NKPs fremste talsmann for væpnet motstand, Peder Furubotn, valgt til ny generalsekretær i NKP.
Nå bygde NKP opp en illegal organisasjon som involverte tusener av mennesker og besto av illegale aviser, flyktningetransport og ikke minst væpnede grupper og sabotasjevirksomhet. NKP hadde et tosidig mål: nasjonal frigjøring og å avlaste Sovjetunionen i kampen mot Nazi-Tyskland. Samtidig kom NKPs motstandspolitikk i konflikt med hjemmefrontledelsen og London-regjeringen, som la vekt på passiv motstand og nasjonal holdningskamp, mens den militære motstandsbevegelsen (Milorg) ble bygget opp for å settes inn i en frigjøringsfase.
Gjennom de siste krigsårene utviklet NKP en nasjonal og parlamentarisk orientert profil. Partiet fikk to statsrådsposter i samlingsregjeringen som overtok fra juni 1945. I stortingsvalget høsten 1945 oppnådde NKP ca. 12 prosent av stemmene og vant 11 stortingsrepresentanter – et resultat som partiet ikke var i nærheten av verken før eller siden. Samtidig var medlemstilstrømningen stor, og NKP hadde betydelig innflytelse i fagbevegelsen.
Forholdet mellom NKP og AP var fremdeles preget av gjensidig mistro. Partiene innledet riktignok halvhjertede samlingsforhandlinger sommeren 1945, som til slutt ble torpedert av NKP-ledelsen. AP på sin side satte i gang en kampanje mot NKP i fagbevegelsen. Fra 1947 hardnet frontene til med den kalde krigen. Kommunistene ble overvåket av politiet i samarbeid med LO- og AP-ledelsen, til dels med ulovlige metoder.
Også internt i NKP vokste spenningene. Partiet var preget av to fløyer som i økende grad sto i konflikt med hverandre. I stortingsvalget høsten 1949 mistet NKP alle stortingsrepresentantene. Det utløste full strid i partiet. Et mindretall i NKP-ledelsen, som var støttet av Sovjetunionen, anklaget det valgte flertallet, samt tidligere generalsekretær Peder Furubotn, for å være «titoister» og «trotskister». De anklagede la frivillig ned sine verv og ba om granskning i Moskva. Senere ble de ekskludert fra NKP sammen med støttespillere rundt om i landet. Den opprivende partistriden fikk stor oppmerksomhet også utenfor partiet.
Reidar T. Larsen på talerstolen.
Foto: Ukjent / Arbark
Khrusjtsjovs oppgjør med stalinismen på den sovjetiske partikongressen i 1956 var et sjokk for NKP – partiet hadde ikke mottatt noen varsler og ble først kjent med innholdet fra pressen. Også sovjetarmeens framferd i Ungarn samme år førte til diskusjoner i partiet. I 1960-årene ble Sovjetunionens dominans i den internasjonale kommunistiske bevegelsen utfordret av Mao og kineserne. NKP, med den nye formannen fra 1965, Reidar T. Larsen, i spissen, gikk inn for en mer selvstendig linje overfor Sovjetunionen. Pengeoverføringene fra Moskva stoppet og ble ikke gjenopptatt så lenge Larsen var partileder. NKP unnvek å ta klar stilling i striden mellom sovjetisk og kinesisk kommunisme. Det skapte i sin tur internt bråk og fraksjonsdannelse i NKP, med sovjetiske diplomater som iherdige deltakere. Blant annet brøt NKPs ungdomsforbund med partiet i 1967. Året etter var NKP kritisk til Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia.
EF-striden brakte NKP inn i Sosialistisk Valgforbund. Da valgsamarbeidet ble videreført etter 1973 for å etablere et fellesparti, satte flertallet i NKP foten ned. NKP skulle fortsette som selvstendig parti, i samsvar med Moskvas syn. Likevel brøyt partiformann Reidar T. Larsen og enkelte andre med NKP og gikk inn i SV.
Den sovjetiske reformpolitikken fra midten av 1980-årene ga ingen gevinst for NKP. Partiet var nå uten betydning i norsk politikk. Valgresultatene lå på promillenivå – til tross for finansiell og annen støtte fra Sovjetunionen og andre Warszawapakt-land.
Revolusjonene i 1989, og ikke minst Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, diskrediterte moskvakommunismen for godt. NKP falt sammen, selv om partiet enkelte steder hadde kommunestyrerepresentanter helt ut på 2000-tallet. Uansett, NKP eksisterer som nevnt ennå, om enn på et mikronivå.
Tekst: Ole Martin Rønning
Andre nettsaker:
Strid og splittelse – Arbeiderpartiet i Komintern
Tapte arkiver dukker opp igjen
Jeanette Olsen (1873-1959)
Samlingsforhandlingene mellom AP og NKP i 1945
Kilder:
Egge, Åsmund: Komintern og krisen i Det norske Arbeiderparti (Universitetsforlaget 1995)Lorenz, Einhart: Det er ingen sak å få partiet lite (Pax 1983)
Halvorsen, Terje: Forfulgt, fordømt og fortiet : historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940-1945 (Vigmostad og Bjørke 2020)
Hvordan skrive historien til et kommunistisk parti? Norges Kommunistiske Parti 1923–2023: Forskningsstatus og forklaringsmodeller (Arbeiderhistorie 2023)
Arkiver:
Arkiver på Arkivportalen:
ARK-1110 NKP
ARK-1159 Peder Furubotn
ARK-2584 Ørnulf Egge
ARK-2662 Torgrim Titlestad
Vi har digitalisert Arbeiderpartiets landsmøteprotokoller: https://www.arbark.no/Digitale_dokumenter_Landsmoteprotokoller_Arbeiderpartiet.htm