DEN SPANSKE BORGERKRIG - OM KRIGEN

Den spanske borgerkrigen varte fra sommeren 1936 til april 1939. Den begynte som et militærkupp mot den republikanske folkefrontregjeringen og hadde bakgrunn i bitre og voldelige konflikter i det spanske samfunn. Det foregikk en åpen klassekamp, ikke sjelden med våpenbruk. Demokratiet hadde svake tradisjoner og små muligheter. Etter kuppet fikk hatet fritt utløp i de okkuperte områdene.

Den spanske borgerkrigen var ikke bare en, men mange kriger samtidig. Den var en blodig militær borgerkrig, en internasjonal konflikt, en internasjonal kamp mellom demokrati og fascisme, lokale revolusjoner innen områdene som formelt var kontrollert av regjeringen samt et blodig oppgjør mellom ulike deler av arbeiderbevegelsen.



Utbruddet

Borgerkrigen startet 17. - 18. juli 1936. I et samordnet og lenge forberedt militærkupp slo offiserer over hele landet til mot den republikanske folkefrontregjeringen. Ved slutten av juli hadde opprørerne kontrollen over en tredjedel av Spania, men fikk ikke fotfeste i hovedstaden Madrid eller i den dominerende industribyen Barcelona, noe den norske delegasjonen til Arbeiderolympiaden kunne rapportere hjem. Det som var planlagt som en kortvarig aksjon, ble både en langvarig krig om regjeringsmakten og en bitter og blodig klassekamp. Først i april 1939 kunne general Francisco Franco innkassere den militære seieren. Krigen hadde da krevd over en halv million ofre. Det skulle bli enda flere, kanskje nesten like mange, som følge av henrettelsene under det nye diktaturet.

De fleste høyere offiserer forble lojale mot republikken, men også i de delene av landet hvor regjeringen beholdt makten var det vanskelig å sikre et militært forsvar. Det var først og fremst arbeiderne og arbeiderbevegelsen som mobiliserte motstand mot kuppmakerne.

Regjeringen var imidlertid tilbakeholden med å bevæpne befolkningen slik at forsvaret kunne bli effektivt. Folkefronten var preget av dype motsetninger og en gjensidig mistillit mellom regjeringen og dens velgere. Regjeringen manglet autoritet og mistet ved krigsutbruddet muligheten for å opprettholde lov og orden. Deler av arbeiderbevegelsen benyttet anledningen som kuppet innebar, til selv å gå til revolusjonær aksjon.

Bakgrunnen
Bakgrunnen for militærkuppet var en rekke bitre politiske og sosiale konflikter. Selv om det i store deler av arbeiderbevegelsen og det liberale politiske sentrum fantes vilje til å løse problemene med demokratiske midler, var ressursene for små og motsetningene så grunnleggende, at radikaliseringen og polariseringen av samfunnet tok overhånd. Mest alvorlig var konflikten mellom de store jordeierne og fattige landarbeidere. Jordeierne utgjorde den tradisjonelle politiske eliten og betraktet alle forsøk på å bedre arbeidernes arbeids- og livsforhold som utilbørlige angrep på deres maktposisjoner.

Da den demokratiske republikken ble etablert i 1931, dannet sosialdemokratene regjering sammen med radikale republikanere. Optimismen og forventningen i befolkningen var enorm. Regjeringen lanserte en rekke reformer, men de ble møtt av en massiv motstand fra jordeierne samt mange innen militæret og finans- og industrimiljøene. Forsøkene på jordreformer strandet fordi regjeringen manglet økonomiske ressurser til å kjøpe landeiendommer fra de store jordeierne og samtidig manglet legitimitet og maktmidler til å beslaglegge dem uten å risikere borgerkrig. Håpløshet og små muligheter til endringer gjennom reformer, nærmest tvang landarbeiderne til åpen konfrontasjon. Situasjonen for landarbeiderne ble ytterligere forverret på grunn av naturkatastrofer som ødela avlingene. De reagerte voldsomt mot jordeierne og deres maktmisbruk. Det gjensidige hatet tiltok i styrke samtidig som begge sider så på regjeringen og republikken som en fiende som måtte bekjempes. Det førte igjen til en radikalisering av fagbevegelsen.

Landarbeidere gikk til spontane og ukoordinerte aksjoner, og enkelte steder ble maskiner og bygninger ødelagt. Det utløste mobilisering av sivilgarden som var under jordeiernes kontroll. På begge sider ble folk drept. Arbeiderbevegelsen var splittet i en sosialdemokratisk (UGT) og en syndikalistisk (CNT) fagbevegelse. Syndikalistene sto i spissen for aksjonene, men jordeiernes massive voldsbruk bidro til radikalisering også blant sosialdemokratene og dermed til en ytterligere svekkelse av republikkens autoritet.

Innen storindustrien hersket tilsvarende motsetningsforhold og høye konfliktnivåer. Syndikalister og anarkister sto sterkt, spesielt i Barcelona hvor de var dominerende i arbeiderbevegelsen. Der kom det nærmest til borgerkrigslignende tilstander. Av frykt for å miste kontrollen i konkurranse med syndikalistene, fikk venstresiden blant sosialdemokratene partiet til å trekke seg fra regjeringen. Den ønsket økt handlefrihet. Igjen ble det politiske systemet svekket samtidig som arbeiderbevegelsen fullstendig feilvurderte arbeiderklassens muligheter for å vinne fram på egen hånd.

Ved siden av de åpne klassekonfliktene ble forholdet til kirken et alvorlig problem for regjeringen. Den katolske kirken var tradisjonelt konservativ. En rekke forsøk på å minske dens makt, styrket kirkens samhørighet med jordeierne og republikkens motstandere. For ytterligere å komplisere bildet, fantes det sterke separatistiske tendenser blant baskerne og befolkningen i Katalonia (Barcelona). Dette var en konfliktlinje som lokalt kunne forene arbeiderklassen og deler av borgerskapet. Felles for alle konfliktene var partenes vilje til å bruke vold og våpen. Vi må heller ikke undervurdere enkeltpersoners rolle. Særlig UGTs ubestridte leder Francisco Largo Caballero og senere statsminister under borgerkrigen, fikk stor betydning gjennom sine skiftende, og oftest gale og katastrofale, strategiske og taktiske vurderinger. Blant annet var det han som provoserte fram regjeringens oppløsning.

Regjeringens sammenbrudd førte i 1933 til nyvalg og en konservativ regjering. Denne var igjen under press fra ytterste høyre, og arbeiderbevegelsen fryktet at den ville oppløse republikken og gjeninnføre diktatur. Tidligere reformer ble fjernet og jordeierne og arbeidsgiverne benyttet anledningen til nye frontalangrep mot arbeiderne. CNT reagerte med oppstander, og i oktober 1934 gikk også UGT til aksjon. Meningen var at en lenge planlagt generalstreik skulle lede over i en revolusjon, men verken syndikalistene eller sosialdemokratene hadde noen strategi for hvordan dette skulle gjøres.

De fleste steder ble aksjonene halvhjertete og led nederlag nesten før de var begynt. Bare i provinsen Asturias kom det til væpnet opprør og revolusjonsforsøk, men etter to uker med full krig var forsøket slått ned. Regjeringen og kapitalistene hevnet aksjon med terror og arrestasjoner. Hatspiralen og motsetningene i samfunnet økte ytterligere, og arbeiderne begynte raskt å forberede seg på å gå til nye væpnede aksjoner. I ettertid kan vi si at revolusjonsforsøket var dødsstøtet for republikken og borgerkrigens første slag.

Nederlaget og represaliene bidro til samling på venstresiden, og etter en tilspisset og militant valgkamp vant folkefronten i februar 1936 en knapp seier og overtok regjeringsmakten. Men heller ikke dette var noen stabil regjering. Sosialdemokratene deltok ikke i regjeringen, og mange steder gikk arbeiderne igjen til direkte aksjoner for å tvinge igjennom endringer uavhengig av det politiske systemet.

Borgerkrigen
Den spanske borgerkrigen var ikke bare en, men mange kriger samtidig. De militære kampene med blodige slag om tildels små geografiske områder var ikke den eneste krigen. For eller mot den demokratisk valgte regjeringen var heller ikke den eneste konflikten, og den var ikke alltid den viktigste.

Med borgerkrigens utbrudd ble de gamle sosiale konfliktene enda mer blodige. På begge sider fikk nå hevnen fritt utløp. Som en del av strategien for å overta makten gikk kuppmakerne, oppmuntret av opprørslederne og med aktiv støtte fra den katolske kirken, i sine områder til organisert terror mot alle som hadde forsvart republikken, ikke bare sosialister og anarkister. Henrettelsene startet umiddelbart, og totalt ble minst 200.000 personer myrdet utenom selve krigshandlingene i de områdene som var kontrollert av kuppmakerne.

I de regjeringskontrollerte områdene gikk arbeiderne spontant til angrep på prester, jordeiere og kapitalister. Her skal minst 70.000 ha blitt myrdet, noe som ble slått stort opp i de borgerlige avisene i utlandet. Men i motsetning til den offentlige og organiserte terroren hos kuppmakerne, var dette spontane handlinger og noe som myndighetene motarbeidet og ganske raskt nesten klarte å få slutt på.

Borgerkrigen var også en internasjonal konflikt. Alt etter få dager fikk opprørerne avgjørende hjelp av tyske transportfly, og etter noen uker fikk de støtte fra det fascistiske Italia, både økonomisk, i form av militært utstyr og gjennom deltagelse av italienske soldater. Snart kom også det nazistiske Tyskland for fullt med på Francos side. Regjeringen fikk derimot lite eller ingen hjelp. Selv ikke folkefrontregjeringen i Frankrike ønsket å støtte. Både Frankrike og England ville for alt i verden hindre en storkonflikt i Europa. Den eneste materielle støtten kom fra Sovjetunionen som etter hvert fikk en avgjørende innflytelse over de spanske militære styrkene.

Med Italias og Tysklands støtte til kuppmakerne og Sovjetunionens støtte til regjeringen, fikk borgerkrigen internasjonal betydning. Den ble en arena for arbeiderbevegelsens kamp mot fascismen og nazismen. Det var først og fremst dette som mobiliserte tusenvis av frivillige, også fra Norge. Borgerkrigen var alt i samtiden både en blodig realitet og et symbol i kampen mellom demokrati og fascisme. Fra en rekke land, deriblant Norge, kom det økonomisk og materiell hjelp og støtte.

I tillegg foregikk det i de regjeringskontrollerte områdene en rekke ulike revolusjoner i ly av borgerkrigen. De politiske forholdene ble kaotiske, noe som svekket regjeringens kamp mot opprørerne. Mange steder benyttet arbeiderne det maktvakuum som var oppstått til å kollektivisere landeiendommer og fabrikker. I Barcelona overtok anarkister og syndikalister langt på vei den politiske makten. Dette var uttrykk for en revolusjonær optimisme som for mange var selve motivet for å kjempe mot kuppmakerne.

Borgerkrigen innebar en tilspissing av motsetningene innen arbeiderbevegelsen og en brutal kamp om makten innad i republikken. Etter kuppet dannet Largo Caballero en samarbeidsregjering som også omfattet kommunistpartiet og syndikalistene i CGT. Gjennom regjeringsdeltagelsen styrket kommunistene sin stilling. De ble en betydelig maktfaktor, ikke minst som et bindeledd mellom Sovjetunionen og regjeringen. De var de varmeste forsvarerne av den ordinære hæren hvor de etter hvert fikk avgjørende innflytelse. Under kommunistenes kontroll rettet regjeringen 1. mai 1937 en væpnet offensiv mot Barcelona for å knekke anarkistene og trotskistenes styring av byen. Dette lyktes, men samtidig forsvant også mye av den folkelige mobiliseringen i borgerkrigen.

15.03.2004. Einar A. Terjesen


Utvalgt bibliografi; bøker som kan lånes hos Arbark (utskriftsversjon)

Arkivmateriale hos Arbark om borgerkrigen (utskriftsversjon)

Det norsk-svenske sykehuset i Alcoy
Den spanske borgerkrigen
Arbeiderolympiaden
Norske frivillige i borgerkrigen





©Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek