DEN SPANSKE BORGERKRIG - ARBEIDEROLYMPIADEN

Folkeolympiaden i Barcelona i 1936
I 1936 skulle det arrangeres to olympiader, en i Berlin og en i Barcelona. Tyskland hadde fått den offisielle olympiaden som Hitler brukte til et gigantisk propagandashow. For arbeiderbevegelsen fikk Arbeiderolympiaden eller folkeolympiaden som den også ble kalt, derfor ekstra stor betydning. Barcelona-olympiaden skulle danne en motvekt til Berlin-olympiaden som nazistene hadde overtatt. I Spania skulle det demonstreres for fred og frihet, men lekene druknet i blod allerede før de var kommet i gang.

Etter to tidligere Arbeiderolympiader, i Frankfurt og Wien, skulle den tredje Folkeolympiaden arrangeres i Barcelona i dagene 19. til 26. juli. Hele 22 land hadde meldt sin ankomst, og det var påmeldt over 2000 deltagere. Den norske AIF-troppen, som besto av 35 mann, satte kursen sørover den 15. juli under ledelse av Rolf Hofmo og Karl Evang. Sovjetunionen var påmeldt, men dukket aldri opp. Allerede samme dag som den norske troppen ankom Barcelona, lørdag den 18. juli, lå meldingen klar om fascistenes kuppforsøk.


"Alt vel i Barcelona!"

"Alt vel i Barcelona!" var meldingen Rolf Hofmo sendte i telegram til Arbeiderbladet, klokka ett om natten, den 22. juli 1936. Generalenes styrker var drevet tilbake. Alt var rolig i byen, og i den norske AIF-troppen var alt vel. Men avisen brakte samtidig andre telegrammer: "Byen er fullstendig preget av revolusjonen og bevepnede avdelinger patruljerer gjennem gatene." "Politiske flyktninger passerer grensen [til Frankrike] en rekke steder, særlig over fjellene. Den spanske grense er fullstendig sperret." "Barcelonas kringkaster [har] sendt ut opprop efter frivillige for å sikre regjeringens forsvar. Det meddeles på ny at det skal være proklamert beleiringstilstand i Barcelona!"


I et intervju med Arbeiderbladet, noen dager etter hjemkomsten, forteller Rolf Hofmo:

"Vi våknet ved 4-tiden søndag morgen av skuddveksling i gaten utenfor hotellet. Jeg lå sammen med løperen Gustav Hansen på et værelse inn til gården. Straks efterat skytningen var begynt kom hotellverten løpende inn til oss og gav oss beskjed om at vi måtte flytte ut fra det rummet øieblikkelig. Han vilde ha det, for det var hotellets mest skuddsikre rum. Men vi rikket oss ikke. Efter en stunds forløp la vi alle oss igjen og sov godt til om morgenen. Skytningen fortsatte utover søndag formiddag og vi så fra balkongene våre sanitetsbiler som for frem og tilbake med sårede. Et pussig intermesso blev vi også vidne til da endel folkefromtropper marsjerte op. Plutselig blev alle vinduene til gaten fylt av folk som tok til å klappe. Og klappsalvene - hyIdesten til arbeidermilitsen og de ordinære tropper - antok slike dimensioner at vi fullstendig følte oss hensatt til en svær teatersal med øredøvende applaus." (Arbeiderbladet 30. juli 1936)

 

Gerda Evangs beretning ved hjemkomsten (Arbeiderbladet 11.08.1936)

Trening under kamp
Folkeolympiaden ble utsatt fra dag til dag, men tirsdag den 21. juli ble det besluttet å påbegynne treningen. Den norske troppen defilerte under røde og norske flagg gjennom byens gater til olympiastadion ved Montjuich. Friidrettsmannen Rolf Svendsen, som representerte Oslo-klubben "Sleipner", har siden fortalt:

"Med norske og røde flagg i spissen marsjerte vi til de andre hoteller hvor utlendingene bodde og det blev til slutt en mektig solidaritetsdemonstrasjon med det spanske folk hvis nyvunne demokratiske rettigheter var truet av fascistiske kuppmakere. Demonstrasjonen blev møtt med en enestående jubel og hyldest fra befolkningens side. Vi sang Internasjonalen og de få arbeidersanger som vi alle kunde og der hvor vi slapp op for sanger, klemte vi i med et litt fjollet talekor, noe med: "heja, heja, heja. Gå nu på! Mere mål vi venter på!" Det klang taktfast og spanierne var mektig imponert, mens vi sant og si var litt flaue over at vi ikke hadde bedre innøvde paroler å slynge ut." (Arbeideren 31. juli 1936)

Under treningen på tennisbanen, ble det plutselig åpnet ild og det var nok flere enn medlemmene av den norske AIF-troppen som ønsket seg hjem til roligere egner. Kulene pep rundt ørene på den norske troppen og ved hjelp fra et medlem av olympiakomitéen ble det vist vei tilbake til hotellet. På tilbaketuren måtte de konstant søke ly langs veggene for ikke å bli truffet av geværkuler.



Hjemreise

Fra fransk hold, hvor en betydelig del av troppen besto av barn, kom det raskt et krav om å stanse hele olympiaden. Men representantene fra blant annet det amerikanske, nederlandske og norske AIF gikk inn for å begrense Olympiaden til tre dager, nærmere bestemt fredag, lørdag og søndag. Dette ble så vedtatt. I mellomtiden blusset kampene opp med fornyet styrke og regjeringen sendte ut et opprop om å melde seg til frivillig tjeneste. I valget mellom olympiade og kamp mot fascismen valgte en stor del av den spanske idrettsungdommen å slutte seg til den katalanske militsen. Og da det spanske AIF tilkjennegav at de ikke lenger kunne være med, dels fordi at mange av dets medlemmer var blitt drept og at mange hadde meldt seg som frivillige, ble det etter hvert klart at olympiaden måtte innstilles.

Franskmennene forlot Spania med båt den 22. juli. Samme kveld besluttet de gjenværende nasjonene å forlate Barcelona snarest mulig, siden det omsider ble klart at olympiaden overhodet ikke kunne gjennomføres. De forskjellige lands tropper satte kursen hjemover. England, Frankrike og Nederland sendte egne båter for å hente sine. Det var omtrent bare Norge som ikke fikk hjelp hjemmefra. Den norske konsulen i Barcelona avslo å hjelpe nordmennene. Torsdag den 23. juli fikk de, med god hjelp av olympiakomitéen, omsider skyss med en båt som gikk til byen Séte i Sør-Frankrike. Og et par dager etter ankom troppen Paris hvor de oppholdt seg nesten en uke. I Paris deltok troppen i et stort friidrettsstevne, hvor nordmennene forøvrig gjorde en fremragende innsats.

Året etter, i Antwerpen, kunne den Sosialistiske Arbeidersportsinternasjonale i samarbeid med sin belgiske seksjon, omsider avvikle den tredje Arbeiderolympiade. Det var for øvrig i Antwerpen at tanken om å legge den fjerde Arbeiderolympiade i 1943 til Oslo ble lansert. Der ville man i alle fall ikke løpe noen risiko for å få et fascistkupp i fanget - trodde man!



Stig-Audun Hansen

(forkortet etter Stig-Audun Hansen, Folkeolympiaden i Barcelona i 1936, Arbeiderhistorie, 1992, s. 209-217)


Utvalgt bibliografi; bøker som kan lånes hos Arbark (utskriftsversjon)

Arkivmateriale hos Arbark om borgerkrigen (utskriftsversjon)

Det norsk-svenske sykehuset i Alcoy
Den spanske borgerkrigen
Arbeiderolympiaden
Norske frivillige i borgerkrigen





©Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek